"Vildanden" Regi: Tancred Ibsen, Norge, 1963

Tancred Ibsen, en av norgeshistoriens største regissører, hadde en tung bør å bære: han var barnebarn av både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. I Vildanden tolker regissøren bestefarens utstuderte stykke ved samme navn, noe som ikke gikk upåaktet hen i pressen. Filmen fikk hard medfart da den kom, og ble kritisert for å i for stor grad være et filmet skuespill. Tancred ble også kritisert for å ha lagt for store bånd på seg selv i ærefrykt for bestefarens verk. Dagbladet skrev blant annet at: ”Ibsen er ord, film er bilder, og natur-nødvendig må det spørsmål melde seg: Er Ibsen filmatisk?” Tancred skrev selv manus til filmen, og kortet ned noe av det originale stykket, noe som ble sterkt kritisert av bedrevitere. Regissøren forsøkte å beholde stykket så intakt som mulig, og myket bare opp de tragikomiske elementene. Mange mente at dialogen mistet driven og stigningen i teaterstykkets tett konstruerte handling, mens andre hevdet at manuset nå var mer naturlig, slik at hver bevegelse og replikk kom til sin rett. Tancreds regi, sammen med en rekke av norsk films ypperste skuespillere gjennom tidene, gjør at filmen ikke blir overspent. Tempoet er kanskje litt dvelende i forhold til hva man kan forvente, og Tancred benytter ikke i særlig grad filmens mulighet til å forflytte handlingen ut fra teaterscenenens fysiske begrensinger. Likevel er filmens tempo og stemning av en slik art at når avkledningen av Hjalmar skjer er det med sympati og overbærenhet for karakteren. Historien i Vildanden burde være kjent for de fleste, og om ikke er filmen en god mulighet til å slippe å lese seg opp på Ibsen: Hjalmar Ekdal og konen Gina bor i en liten loftsleilighet sammen med datteren Hedvig. I skjul for faren pleier Hedvig en skadeskutt villand etter råd av naboen dr. Relling. I middelklassefamilien blir det etter hvert sådd tvil om hvem som er far til Hedvig, og spenningen blir bygget opp rundt gjennomsnittsmennesker og livsløgner. Selv om filmen fikk hard medfart, ble skuespillerprestasjonene applaudert av et så å si samlet pressekorps. Blant annet skrev Aftenposten: ”Wenche Foss er en Gina som griper oss i hjerteroten i sjelden grad.” Vildanden var Tancred Ibsens siste film som regissør. Han regisserte i alt 24 filmer og produksjonen spenner fra stumfilmtiden fram til 1960-tallet. Tancred Ibsen valgte oftest et litterært forelegg for sine filmer og huskes gjerne best for filmene Fant (1937), Gjest Baardsen (1939) og Tørres Snørtevold (1940) som ble gjort i samarbeid med Alfred Maurstad.