"Hannah and her Sisters" Regi: Woody Allen, USA, 1986

Hannah og hennes søstre føyer seg inn i Woody Allens rekke av dramakomedier om romantiske forhold og deres komplikasjoner. Den er også et av de absolutte høydepunktene blant disse, sammen med Annie Hall (1977, Cin h-03) og Hustruer og ektemenn (1992). I filmens åpningsscene møter vi søstrene Hannah, Holly og Lee under en nærmest Bergmansk familiefeiring. De tre søstrene har alltid vært nært knyttet sammen på godt og vondt, og kommer alltid til hverandre for å få råd. Lee er for tiden i et forhold til en mye eldre mann. Den vimsete Holly har et av sine evinnelige prosjekter på gang – denne gangen skal hun skrive et teaterstykke – og familiens bærebjelke Hannah behandler henne med bekymret skepsis, samtidig som hun manøvrerer festen rundt seg. Og ingen av dem vet at Hannahs mann har forelsket seg i Lee. Med en episodisk struktur skildrer filmen elegant og empatisk en rekke karakterer som alle konfronteres med noen av livets større utfordringer. Det er vanskelig å trekke fram én faktor som gjør Hannah og hennes søstre til en tilnærmet perfekt film. Allens rollebesetning er i hvert fall strålende som alltid. Hans egen del i filmen er uvanlig perifer, men rollefiguren hans er desto mer sympatisk – Mickey er Hannahs eksmann, en hypokonder som faller sammen da han oppdager at han faktisk er syk. Dianne Wiest har sjelden vært bedre enn som den vinglete Holly. Wiest vant en Oscar for beste birolle for Hannah og hennes søstre, det samme gjorde Michael Caine i rollen som Hannahs mann, og Allen stakk av med statuetten for beste manus. ”Jeg vil ikke være med i en klubb som vil ha meg som medlem,” sier Woody Allen i Annie Hall om sin innfallsvinkel til livet og kjærligheten. I Hannah og hennes søstre er Allens sedvanlige intellektuelle kynisme komprimert i Lees eldre kjæreste Frederick, som spilles av Max von Sydow. Han er en sørgelig figur som møter Lee i døra med kommentarer som ”you missed a very dull tv show on Auschwitz,” og ”if Jesus came back and saw what's going on in His name, He'd never stop throwing up.” I bunn og grunn er Hannah og hennes søstre en mer optimistisk film enn for eksempel Annie Hall. Ryktene skal ha det til at Allen opprinnelig hadde tenkt å ha en dystrere slutt på filmen, men at produsentene overbeviste ham om å skape en feel good-slutt. Vi vet ikke om det stemmer, men bukker og takker for sikkerhets skyld.