"F for Fake". Regi: Orson Welles, Frankrike/Iran/Vest-Tyskland, 1973

Det er to ting F for Fake ikke er. 1) Lett klassifiserbar, og 2) mye sett. Det er mulig at det finnnes en sammenheng her, men for en regissør som visstnok ville ha ”Here lies the greatest magician” som sitt gravskrift, bør F for Fake være en passende spillefilmsorti. I 1970 ble Orson Welles sett på som en ferdig regissør. Mens kritikere rangerte ham som en av tidens største filmskapere, deltok han i idiotiske TV-programmer og laget reklamer for Paul Masson-vin. I følge ham selv var det én grunn til at han gjorde dette: for å kunne finansiere egne prosjekter. Welles fullførte bare én film til før sin død i 1985, den sjangerbrekkende F for Fake. Her demonstrete han at han aldri mistet sin teft for å sprenge filmens grenser. F for Fake kalles ofte en semidokumentar, men beskrives bedre som et filmet essay. Gjennom en vittig miks av dokumentarklipp og regisserte scener utforsker Welles verdens sjarlataner, bedragere og forfalskere, og inkluderer seg selv gjennom sitt berømte radiostykke "War of the Worlds". Mer konkret fokuserer Welles på to av vår tids mest berømte bedragere: kunstforfalskeren Elmyr de Hory og den falske Howard Hughes-biografen Clifford Irving. Førstnevnte lurte mange kunstkjennere med sine Picasso- og Modigliani-forfalskninger, mens Irvings loddrette løgn om hvordan han møtte en paranoid Hughes i Mexico, til slutt tvang Hughes ut av sin isolasjon for å avsløre Orving. På en bisarr pressekonferanse avskrev Hughes Irving som en bedrager, men var det virkelig Hughes som snakket på telefonen? Som Orson Welles påpeker: Linjen mellom sannhet og illusjon er uklar, om ikke fullstendig usynlig. Som ved et skjebnens mysterie viser det seg at mesterbedragerne de Hory og Irving var gode venner og møttes på Ibiza, hvor Irving til og med skrev en redegjørelse av sin venns bravader, passende nok titulert "Fake". En forfalsker av biografier skriver en forfalskers biografi – bedre blir det ikke. Dette gir Welles’ nok kjøtt på beinet til å kjøre i gang sin egen filmatiske taskenspillerkunst. I en stil som minner om det man i litteraturen kaller bvissthetsstrøm – frittflytende ord og bilder i rask rekkefølge – lar Welles oss hele tiden gjette hva som er falskt og hva som er virkelig. Og hvorfor er dette i det hele tatt så viktig for oss? I følge Orson Welles’ partner og medmanusforfatter på F for Fake, er denne voldsomme miksen av blottleggelse, redegjørelse, komedie og drømmeri den mest personlige av Welles’ ferdige spillefilmer. Den representerer kulminasjonen av hans livslange interesse for alle former for illusjon, magi og bent frem juks.