"Min venn Pierrot", Regi: Jean-Luc Godard, Frankrike/Italia, 1965

Jean-Paul Belmondo spiller Ferdinand Griffon, en mann som er misfornøyd med sitt ekteskap. På vei hjem fra et middagsselskap forelsker han seg i barnevakten, den fortryllende Marianne. Sammen bestemmer de seg for å flykte fra Paris, og med Mariannes tidligere gangstervenner i hælene legger de ut på en reise full av kjærlighet, penger og mord. Som flere av Godards tidligere filmer handler Min venn Pierrot om mennesker som forsøker å finne hverandre, og som bryter opp fra en verden hvor de ikke klarer å tilpasse seg. Fokuset i filmen er refleksjon og forholdet mellom drøm og virkelighet. Historien og karakterene underordnes filmens fragmentariske rytme, noe som understrekes av en intens klipperytme og jump-cuts. Et eksempel på dette er scenen hvor Ferdinand våkner i Mariannes leilighet og sier hennes navn, Marianne Renoir. På samme tid klippes det til et bilde av en dydig pike – et Renoir-maleri. Piken i maleriet blir Ferdinands mentale bilde av Marianne. I neste bilde, derimot, er Marianne plassert mellom to av Picassos fasetterte kvinneportrett. Den virkelige Marianne er en splittet person, og dette understrekes i en scene hvor Marianne vandrer sorgløst forbi et lik og en våpensamling mens hun synger en kjærlighetsvise. Min venn Pierrot står som et skille mellom Godards svart/hvitt-film og de senere metafilmene. Godard har sagt at den eneste måten man kan kritisere film, er ved å lage en selv. Flere av filmene hans er selvrefererende, enten det er til film som medium, eller til hans tidligere filmer. Noe som preger Godard og andre nybølgeregissører, er at han ikke forsøker å legge skjul på produksjonen i filmen; skuespillerne kan henvende seg direkte til publikum og omgi seg med referanser til film og andre medier. Tilskueren blir på denne måten aktivisert, og tvinges til å fundere på forholdet mellom virkelighet og fantasi, et tema som er gjennomgående i Godards filmografi. Min venn Pierrots filmrefererende tendens understrekes av den amerikanske regissøren Sam Fullers cameo, hvor han forklarer at hans neste film skal handle om kjærlighet og hat.