"Lucía", Regi: Humberto Solás, Cuba, 1968

Lucía er en cubansk klassiker, og nevnes i samme setning som Minner fra underutviklingen (se egen omtale). Humberto Solás har alltid vært en enormt ambisiøs regissør, og aldri har han fått mer helklaff enn med sin mastodont fra 1968. Filmen er delt i tre. Alle delene har en kvinne ved navn Lucía som hovedperson, og i god cubansk tradisjon symboliserer kvinnen nasjonen. Ifølge Solás kommer man best til bunns i samfunnsproblemer dersom man analyserer landet gjennom de svakes øyne, og i cubansk historie har utvilsomt kvinnene måttet stille i andre rekke. Den første delen av Lucía er lagt til slutten av 1800-tallet, og uavhengighetskrigen mot kolonimakten Spania. Lucía er her fra overklassen, og vil gjerne gifte seg med en spansk soldat som behandler henne dårlig. Historien veksler mellom overklassen, som skildres med stødig kamera, og bilder av en fattig kvinne som er gal fordi hun har blitt voldtatt av spanske soldater. Denne delen filmes med veivete og kaotisk kameraføring, som antyder kvinnens sinnstilstand. Gjennom første tredel av Lucía kan man se hvordan Spania behandlet Cuba, og det oppstår en viss enhet og sympati mellom kvinnene mot slutten. Historien inkluderer også noen cubanske myter, og blander krevende kamera og komplisert fortelleteknikk med cubansk historie og myter. Disse trekkene viser inspirasjon fra brasiliansk 1960-talls Cinema novo. Historie nummer to er lagt til neokolonialistisk tid på tidlig 1930-tall og kampen mot diktatoren Gerardo Machado. Denne gangen er Lucía fra borgerskapet, og hennes noe fattigere mann er engasjert i kampen for en revolusjon som blir fånyttes. I marxistisk historietradisjon viser Solás hvordan opprøret fra de borgerlige ebber ut i flere inkompetente og korrupte styrer. Andredelens stil er inspirert av USAs melodrama, med myke bilder og kontinuitetsklipping, som gjenspeiler tid og tema i filmen. Siste episode i Solás versjon av cubansk kvinnehistorie er fra den sosialistiske samtiden. En gang på sekstitallet sliter en bondekvinne med å få sin mann til å forstå at hun vil jobbe i det nye jordbruksfellesskapet. Mannen blir ekstra vrang da en ung mann kommer og skal lære henne å lese og skrive. Denne friske, enkle og realistiske delen er muntrere og mer optimistisk enn de andre, og gjør narr av den bakstreverske macho-mannen. Solás antyder at machismen er sterkt delaktig i å holde Cuba underutviklet, og en halv-brechtiansk sang forteller publikum at de må jobbe sammen.