"The Graduate" Regi: Mike Nichols, USA, 1967

Hvert tiår har sin film, gjerne en progressiv film som definerer sin tid og avspeiler kulturen og miljøet den ble laget i. Ofte sier filmen mye mer om samtiden enn noen av filmskaperne hadde trodd - en kombinasjon av timing, talent og flaks. For mange er 60-tallets film Manndomsprøven. Filmen er et ballespark mot en forknytt livsstil og satte rollemønstre, og gjenspeiler samtidig forvirringen i ungdomsopprøret. Filmen følger den unge Ben - en Holden Caulfieldsk, innesluttet og tilbakeholden mann - etter at han har avsluttet college-studiene og kommer hjem til sine velstående foreldre i California. Familie og gamle venner gir ham velmenende råd om hva han skal bruke den dyre utdannelsen sin til. Men Ben vil ikke velge fremtiden nå, han henger bare rundt bassenget og føler seg mer og mer fremmedgjort overfor de grunne menneskene som omgir ham. Han vikler seg inn i et forhold med Mrs. Robinson, konen til en av farens venner. Forholdet kompliseres ytterligere idet Ben møter hennes datter. Regissør Nichols gjorde et viktig valg før innspillingen begynte: Han ville ikke ha filmstjerner i bærende roller. Bare slik kunne publikum identifisere seg med hovedpersonene, mente han. Dermed var scenen klar for den klumsete og lite filmstjerneaktige Dustin Hoffman, som mer enn overbeviste. Med Ben skapte Hoffman en ny filmarketype for en ny generasjon filmpublikum: den introverte mannen som ingen forstår. Nichols’ beslutning om å benytte poplåter i kombinasjon med originalkomponert musikk på lydsporet var også banebrytende, og satte en standard som kan høres i dagens filmer verden over. Quentin Tarantino er muligens den fremste eksponenten for dette i dag. Sist, men slett ikke minst, samspiller fotograferingen og regien subtilt med manusets satire. Fotograf Surtees brukte flere teknikker kjent fra samtidige reklamefilmer og europeiske kunstfilmer, og redefinerte dermed hvordan en Hollywood-film kunne se ut. Det mest berømte eksempelet finnes mot slutten av filmen: Ben kommer løpende mot oss. Scenen fotograferes med teleobjektiv, og selv om Ben løper desperat, får kameraobjektivet det til å se ut som om han knapt kommer seg fremover. På denne måten blir filmens tema uttalt ordløst, slik god film gjerne gjør. I hendene på mindre kompetente filmhåndverkere kunne Manndomsprøven lett blitt en platt soveromsfarse. I stedet er den blitt en lumsk og morsom sosial satire som noen ganger lister seg innpå, og noen ganger tramper på, de rike og grunne. Lett og tung på samme tid, men aldri platt.