Siden filmens spede start har musikken hatt en sentral rolle i folks filmopplevelse. Til de stumme filmene spilte orkestre kontinuerlig musikk. Det ble tidlig utviklet et system for hvordan musikken skulle lyde for å forsterke følelsene filmen skulle fremprovosere.
Da lydfilmen kom ble musikken selektiv. Musikken tok da større del i fortelleteknikken og den dramaturgiske oppbygningen. De store Hollywood-studioene hadde mange ansatte i sine musikkavdelinger, og kvernet ut originale temaer i fleng. Det klassiske systemet var ensbetydende med overdådige strykere.
På femtitallet brakte spesielt Hitchcock-filmer mer sparsommelig kammermusikk inn i filmen, og jazzen meldte seg også på. Popmusikken kom med storm på sekstitallet, så også i filmverdenen. Filmer fylt av nye slagere ble populære. Siden syttitallet har gamle metoder blitt brukt om hverandre, og mange blander nå de ulike tilnærmingene til filmmusikk sammen i en og samme film.
Cd-er med filmmusikk fra populære filmer selger som varmt hvetebrød. Filmprodusenter betaler i dyre dommer for rettighetene til å bruke kjente sanger på sine lydspor. Filmentusiaster hiver seg dessuten over cd-er med original strykermusikk fra episke kassasuksesser, der kjente artister akkompagnerer rulleteksten.
Denne kvelden holder Peter Larsen et foredrag om filmmusikkens fascinerende historie. Han er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap på Universitetet i Bergen.