"Sumpen", regi Lucrecia Martel, Argentina/Spania 2001

Lucrecia Martel har raskt etablert seg som en frontfigur i det nye årtusenets argentinske filmgenerasjon, og har blitt hyllet på en rekke festivaler. Ensemblefilmen Sumpen inneholder en gruppe med kompliserte karakterer. De to sentrale familiene bærer på en rekke konflikter som vaker under overflaten, og vi føler at noe virkelig ekkelt er i gjære. Krasse kommentarer og apatiske og slitne blikk skaper en dyster stemning, og den trykkende, fuktige heten i sumpete Nordvest-Argentina kjennes gjennom lerretet. Den gamle stjernen Graciela Borges skaper en glimrende bitter gammel dame, og resten av tolkningene er også bunnsolide. De to familiene fra småfine Buenos Aires ferierer i landsbyen La ciénaga, som betyr "sumpen". Navnet på byen beskriver mye av følelsene i filmen: Karakterene synes å synke i en sump av moralsk forfall og likegyldighet. Familien kan være et bilde på den øvre middelklassen, som ved Argentinas sammenbrudd i 2001 avgikk ved døden. Buenos Aires' tendens til å heve seg over resten av landet, synes å få et sleivspark av Martel. Carlos Sorín hånet noe av det samme alt i 1986 med La película del rey ("kongens film"). Sumpen kom ut da Argentina lå nede for telling, og demonstrerer tydelig hvordan filmkunsten i landet ble styrket når man minst kunne vente det. Filmen er ikke en fortelling med sterk fremdrift, snarere en betraktning av noe som synker. Den er langsom, men holder spenningen oppe og engasjerer. Det antydes forbudte eller problematiske forhold, gjerne med seksuelle undertoner, kanskje incestuøse. Rasistiske tendenser skinner gjennom i forholdene til tjenere og lokalbefolkning. Familiemedlemmene er forutinntatte og respektløse i møte med alt og alle, og tar lite hensyn til hverandres følelser. Fokus på arr er også iøynefallende, og mange av karakterene synes å bære på dype indre arr. En ku som i filmen sitter fast i en myr, står i skarp kontrast til Martels elegante balansgang i et tematisk og filmatisk krevende terreng. Hun viser fingerfølelse i miljøskildringen, og får frem en mengde nyanser fra karakterene. Den vanskelige oppgaven å instruere barn synes enkel for regissøren, noe hun bekreftet med La niña santa ("den hellige jenten", 2004) - denne perlen opprettholder Martel og produsent Lita Stantic som Argentinas sterke kvinner, og lederne i landets nye filmbølge.