"Bolivia", regi Adrián Caetano, Argentina, 2001

Bolivia handler om en boliviansk innvandrer i Buenos Aires som kjemper for å overleve og å sende penger hjem til sine kjære. Filmen begynner med bilder fra en fotballkamp hvor Argentina rundspiller Bolivia. Argentinere sies å føle seg overlegne andre latinamerikanere, og Bolivia kan sies å være en hard, åpen og ærlig metafor for samtiden. Grunnet nedgang i argentinsk økonomi hadde Caetano mistet jobben på en fabrikk, og satset da på filmstudier. I 1998 samarbeidet han med Bruno Stagnaro om å lage Pizza, Birra, Faso (Pizza, Øl, Røyk, 1998), en lavbudsjettsfilm med stor suksess. Bolivia ble til da Caetano fikk tjue bokser med svart/hvitt-film av en kompis. Den unge filmskaperen gjorde sitt beste med gratis innsats og tjenester fra andre. Bråk rundt produksjonsrettighetene forsinket filmens slipp en god del, mens regissøren livnærte seg på å lage søppel-tv. Med så lite film måtte hver tagning være overbevisende, Caetano måtte ha fast kamera og kun tre spillesteder. Så kom superprodusent Lita Stantic med på laget, og hennes inntreden merkes godt. Filmens andre halvdel har mer forseggjorte iscenesettelser, og til og med sakte film i en slåsskamp. Caetano mener det argentinske filminstituttet har en lei historie med ikke å ta hensyn til sitt publikum. Han trekker stadig paralleller til fotball, og mener instituttet for mange ganger har gitt de samme filmskaperne muligheten fra straffemerket, hvor de gang på gang har bommet. Han mener postkrise-Argentina trenger etterkrigsfinansiering av film: Gi lite til mange, så bygger vi og ser hvor vi havner. De siste årene må man kunne si at dette til en viss grad har skjedd, og mange spennende talenter har debutert. Selv vil Caetano gjerne lage dyre, gode filmer uten at det er spesielt viktig hvor mye de tjener inn. Målet hans er å underholde og å kommunisere med sitt publikum, noe han absolutt gjør med den råe og provoserende Bolivia. Han liker Luis Buñuel fordi han alltid vil ha folk til å le, og Caetano fryktet at Bolivia skulle virke elitistisk. Det lukter ikke popcorn av det tunge temaet, men filmen funker fint som snus. Kritikerpris i Cannes og London taler for seg.