"Siste tango i Paris", regi Bernardo Bertolucci, Italia/Frankrike 1972

Den middelaldrende amerikaneren Paul vandrer hvileløs og mistrøstig rundt i Paris etter at hans kone tilsynelatende umotivert har tatt livet av seg. I en leilighet han vurderer å leie, møter han en ung kvinne som han nærmest voldtar. I stedet for å flykte fra åstedet blir han værende der, og innleder et rent seksuelt forhold til denne kvinnen. Hun finner hans framferd så sjokkerende original at hun går med på hans premisser. Verden skal stenges ute og fortiden har ingen relevans, de skal ikke engang vite hverandres navn. I løpet av tre ettermiddager utspilles historien i denne leiligheten. Forholdet tar etter hvert en mer brutal form og får preg av avstraffelsesseremonier. Hensikten med forholdet - sex som et mål i seg selv - blir mer og mer et uttrykk for deres, og da særlig Pauls, desperasjon. For ham er begjæret dødens motsetning - bare gjennom orgasmen får han bekreftet sin livskraft. Er det mulig å forstå og kjenne andres sjelsliv? Dette er kanskje grunntema i Siste tango i Paris. Paul elsket sin kone, men forstod henne ikke og mistet henne for godt. Elskerinnen Jeanne mister han fordi hun ikke tillater ham å kjenne henne. Paul tror at det er han som bruker henne, mens det kanskje er omvendt. Da han erklærer henne sin kjærlighet, blir han avvist. Det er Marlon Brandos autoritet og innlevelse som i stor grad gjør filmen til noe mer enn morbid sentimentalitet og pornografi. Paul er så mye Brando at mange anser filmen som et dokument over hans personlighet. Brandos spill er til dels både improvisert og personlig. Når Jeanne omsider får Paul til å avdekke deler av sin egen bakgrunn, er det Brandos egne barndomserindringer som fremkalles. Hans egenartede rolle som forholdets enerådende premissleverandør blir interessant fordi den ikke blir stereotyp. Mangelen på gjensidighet i forholdet er en tragedie for Jeanne, men blir det også for Paul. Siste tango i Paris er en visuelt praktfull film. Fotografen Vittorio Storaro har latt varme og mettede fargetoner i oransje og brunt dominere leiligheten. Disse står i sterk kontrast til det kjølige blå i utescenene. Filmen utfordret også filmatiske grenser da den kom tidlig på 1970-tallet. Den ble forbudt i Italia fordi den "er obskøn, uanstendig og appellerer til de mest primitive instinkter". Filmen er imidlertid verken pornografi eller romantikk. Elskerne kommuniserer gjennom rå og brutal sex i stedet for å ha sex for å opphisse og tilfredstille publikum. Den amerikanske filmkritikeren Pauline Kael skrev i sin berømte anmeldelse at "Bertolucci og Brando har forandret en kunstform. Premieren for Siste tango i Paris vil bli en filmhistorisk dag."