Der Blaue Engel. Regi: Joseph von Sternberg, Tyskland, 1930. Manus: Robert Liebman, etter en romanen "Professor Unrath" av Heinrich Mann. Foto: Günther Rittau. Musikk: Frederick Hollander. Medv: Emil Jannings, Marlene Dietrich, Kurt Gerron, Hans Albers m.fl. Tysk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 38 min.
Den blå engel
Den blå engel er historien om en aldrende manns håpløse lidenskap for en ung kvinne. Den er en beretning om kjærlighet, men også om menneskelig tragedie. En stivnakket pedant av en professor forelsker seg i en varietésangerinne og går ydmykelsen og fornedrelsen i møte. Filmen er basert på Heinrich Manns roman "Professor Unrath", som er en besk og nådeløs satire over prøysserånden. Von Sternberg har valgt å dempe denne tendensen betraktelig. Han gir i stedet en psykologisk skildring av et menneske som forfaller fordi sansene får makten over intellektet, et populært tema i datiden.
I 1929 hadde man enda ikke laget lydfilm i Tyskland. Den store stjernen Emil Jannings ønsket å debutere innen lydfilmen med stil og forlangte Josef von Sternberg, som hadde erfaring fra lydfilm i Hollywood, til å regissere. Von Sternberg hadde ikke jobbet lenge med filmen før han begynte å forandre Den blå engel fra å være "Jannings' første lydfilm" til å bli en kunstnerisk virkeliggjøring av sin drømmekvinne. Han innså at filmens gjennomslagskraft ville avhenge av en pirrende skildring av den destruktive kvinnen - ellers ville den bare bli en ordinær fortelling om en tyrannisk lærers fall. Han brukte lang tid på å finne henne. En av de mange som var på audition, men som ble forkastet, var Marlene Dietrich. Så en dag så von Sternberg henne i en forestilling på et teater og falt pladask for hennes "myndige likegyldighet". Hun skulle likevel bli hans Lola Lola. Dietrichs sensuelle sangfremførelser, og hennes kjølige men likevel så provoserende spillestil, skapte et nytt sex-symbol.
Emil Jannings' fremstilling av en prinsipprytter på vei mot forfallet står i sterk kontrast til Dietrichs rolle. Den ynkelige og forelskede professoren opptrer som en galende hane i Lola Lolas teater. Hans rolle er ikke bare flott tolket, men gis kraft og dynamikk på mer enn én måte. Vel er han håpløst fortapt i Lola Lola, men det patetiske i hans vesen kommer best frem når vi i det ene øyeblikket ser ham hundse sine elever med hard hånd, og i det neste ser ham sikle etter Lola Lola som en hund etter en postmann.
Den blå engel er allment akseptert som et av høydepunktene innen den tyske filmens gullalder før Hitler. Den nøye utarbeidete billedkomposisjonen, lys- og skyggevirkninger, uttrykksfull mimikk og detaljerte dekorasjoner bidrar til å kompensere for de problemer den tidlige lydfilmen hadde å stri med. Filmen er blitt stående som det første eksempelet på en kunstnerisk gjennomarbeidet lydfilm.