Frihetens Fantom, av Luis Buñuel

Frihetens fantom 74 år gammel regisserte Luis Buñuel sin 31. film, Frihetens fantom, den mest ungdommelige av dem alle. Sammen med sin medarbeider gjennom mange år, Jean Claude Carrière, skrev han et manus som var nyskapende i form og handling. Filmen omhandler våre absurde konvensjoner og samfunnsritualer, fortalt med sarkasme og en bitende ironisk undertone. Samfunnet mot individet, kjærligheten og opprøret, ømheten og grusomheten side om side, og ikke minst; fantasi og realisme flettet i hverandre. Det synes som Frihetens fantom er skapt fra et overskudd av ondskap men likevel på en slik måte at det virker forløsende. Filmen innehar mye symbolikk som gir rom for fortolkning, men den er også til tider drepende morsom. Handlingen i Frihetens fantom er variert og innholdsrik, og regissøren leker konstant med våre forventninger og forestillinger. Vi bringes i hurtig tempo fra en sekvens til en annen. Det hele tar til under en henrettelse i Spania i 1808, for siden å omhandle Buñuels egen samtid og nærmiljø: Paris 1974. Filmen er en av Buñuels mest fragmenterte og surrealistiske, og de ulike episodene står bare vagt i forhold til hverandre. Den mest kjente scenen er kan hende middagsselskapet der folk sitter på toaletter rundt et bord, og fra tid til annen trekker inn i et annet rom for å spise. Filmens persongalleri er mangfoldig en blanding av skinnhellige munker, flagellanter og lystmordere. Her harseleres det med ritualdyrkere; byråkrater, militære, politifolk, leger og andre akademikere. Det morbide og dødsfikserte er underliggende. "Nekrofile i alle land, foren eder! Dere har en verden å vinne. De dødes verden." Det moderne menneskets adferdsmønstre er gjenstand for latterliggjøring - våre ritualiserte gjensidige påvirkninger, bindinger og lover, alt dette som får oss til å velge lenkene fremfor friheten. Dette er vågal dramaturgi, og fortelleren skal være dreven i sitt fag om dette skal lykkes uten at publikum taper interessen eller blir irritert. Imidlertid viser Buñuel seg i stand til å mestre dette på en slik måte at form og innhold finner hverandre. Buñuel ble ofte stemplet som både bisarr og pervers, noe han mente falt på sin egen urimelighet. Det voldelige og destruktive har sin årsak i fetisjer, i en form for avgudsdyrkelse som han vil til livs ved hjelp av filmene sine. I Frihetens fantom er det imidlertid den absurde komikken som står sentralt. Dette fordi det ikke lenger var mulig for ham å lage skandaler, slik han gjorde det i 30 årene. Den gang var voldsscener et viktig virkemiddel i kunsten. Buñuel kommenterte: "...nåtidssamfunnet er så voldelig at det ikke lenger nytter, volden har mistet sin virkning. I stedet må virkemidlene presenteres søtt og nedbrytende!"