Vital, av Shinja Tsukamoto

Vital Hiroshi våkner opp fra koma etter en bilulykke. Han lider av hukommelsestap og kjenner knapt igjen sine egne foreldre. Etter å ha funnet noen gamle anatomibøker på rommet sitt, beslutter han å studere medisin og lykkes i å bestå opptaksprøven. Hiroshi er lite til stede i de ytre omstendighetene i livet sitt. Han flytter fra foreldrene sine og avviser tilnærmelser fra sin nevrotiske studievenninne. Først når obduksjon kommer på timeplanen, våkner Hiroshi opp av sin mentale dvale. Kroppen på Hiroshis pult har nemlig vært en del av hans fortid. Etter hvert som minnene kommer tilbake, fremstår forestillingene om hvordan livet hans kunne ha vært som mer dyrebare enn alt annet. Vital er mer abstrakt enn Tsukamotos andre filmer, men også her er menneskekroppen sentral. Etter å ha påført den blåmerker, sår og metalltransplantasjoner, i filmer som blant annet Tetsuo, Tetsuo II: Kroppshammeren og Tokyo Fist (se egne omtaler), eksponerte han den i all sin prakt i A Snake of June. I Vital går han bokstavelig talt under huden, på søken etter sjelens fysiske forankring. Historien fortelles ved hjelp av vakre, velkomponerte bilder. Tsukamoto tar seg tid til å dvele ved overflater, som for eksempel rue betongvegger som dekkes av skyggene til rennende regndråper. Disse bildene hører sammen med og fremhever Hiroshis følelse av fremmedgjøring i begynnelsen av filmen. Inntrykkene kontrasteres med scener fylt av menneskelig varme hvor karakterenes ansikter bader i glødende, rødt lys. På samme måte er den sterile obduksjonssalen der vitenskap og kunnskap dyrkes, en skarp motsetning til den knallgrønne skogen som Hiroshi oppsøker på sine mentale reiser. Obduksjonsscenene på sin side er smakfullt utførte; de er korte og dveler ikke ved detaljer. Selv om Vital er langt fra noen thriller, lykkes det Tsukamoto å skape en spent stemning. Med denne filmen frigjorde han seg nok en gang totalt fra publikum og kritikeres forventninger, og fremstod som en sann filmkunstner.