Åpningsseremonien Lillehammer-OL 1994, av Bentein Baardsen

Åpningsseremonien på Lillehammer ”De kalles visst vetter”, var det noen som hvisket oss i øret. Et par timer senere, etter at HKM Kronprinsen hadde tent ilden, veltet folket ut i Lillehammers gater og priste de mytiske vettene; disse små rakkerne, hva hadde vår stolte nasjon vært uten dem? Og vi som satt hjemme og så det hele på tv, tenkte at det ville vært passe raft å ha en sånn rosa og lilla frivillig-dress. Høstens nye studenter var sju år gamle under Lillehammer-OL. Får det deg til å tenke? I så fall, på hva? På Dan Jansen, Tonya Harding, Espen Bredesen, Bjarte Engen Vik, Fred Børre Lundberg, Hallvard Flatland eller Kristin og Haakon? Hva med den forbanna halvmeteren som kostet oss herrestafetten, Koss’ 10.000-meter (13.30.55), eller gull og bronse i kulekjøring? Kan du OL-floka utenat fremdeles, og husker du hvem som vant bronse i hockey? Moren til David Letterman elsket Norge, det samme gjorde Hillary Clinton, og de norske journalistene sparket beskjedent i snøen med fjellstøvlene og sa: ”Really? Our little country?” Den norske rausheten rant nærmest over. Vi heiet på deltakere fra andre land (bortsett fra den drittsekken Jens Weissflog), og trollbandt gjestene med ærligheten vår: VG fortalte om en amerikaner som mistet lommeboka si på gata i Lillehammer. Han ble oppringt av politistasjonen, som hadde fått den levert inn med pengene inntakt. “Dette ville aldri hendt i Michigan,” uttalte mannen mens han drakk Solo og tok floka under busserullen. Den norske naturen fikk for en stakket stund sin velfortjente plass i verdens-eteren, og NRK klippet inn arkivbilder av velfødde, nyfønete rever i direktesendingene fra femmila. Det hele var virkelig vinterens vakreste eventyr, og på avslutningsseremonien sa Juan Antonio Samaranch at OL på Lillehammer var de beste vinterlekene noen sinne. Ett år etter skjøv vi esken med OL-pins enda lenger under senga, og den sju kilo tunge Lillehammer-genseren ble lagt igjen på hytta. Da hadde vi allerede stemt nei til EU, og fylt ut spørreskjemaer der vi sa at vi ikke likte utlendinger noe særlig. Olympiske åpningsseremonier har nærmest blitt en egen sjanger. OLs visjon er fredfylt sameksistens, samtidig som nasjonalismen aldri blomstrer mer enn under slike arrangement. At koreografien under åpningsseremonien på Lillehammer ser ut til å ha blitt rasket sammen av Arne Trefall og Bjarne Dahl, er på ingen måte oppsiktsvekkende. Et stemningsfullt opptog tar oss gjennom våre nasjonale myter, og presenterer norsk historie i suvenirbutikk-versjon, med tusser og troll og vikinger som drikker mjød fra treskårne horn. Det vi står igjen med, kan kalles den abstrakte ideen Norge: Et mystisk paradis befolket av eventyrlige skapninger som lever i fullkommen harmoni med den ubesudlede naturen.