Evigheten og en dag, av Théo Angelopoulos

Evigheten og en dag Når den unge, nyforelskede Alexander spør sin kone hvor lenge morgendagen vil vare, får han det vakre svaret: "Evigheten og en dag". I Evigheten og en dag utspilles denne scenen som et tilbakeblikk, i virkeligheten er Alexander for lengst blitt en gammel mann, som går og venter på den ene dagen som står igjen. Den tiden han har levd føles som en evighet. Den unge, nyforelskede er blitt en nedbrutt gammel mann, som bare ser frem til den siste reisen til sykehuset. Der kan han omsider legge seg ned og gi opp overfor den dødelige sykdommen han lider av. Angelopoulos har tidligere benyttet reiser som metaforer for livet og lidenskapen, blant annet i Odyssevs’ blikk (se egen omtale). I Evigheten og en dag er det imidlertid det forgjengelige ved tilværelsen som vektlegges, med den uavvergelige slutten på reisen nært forestående. Vi følger Alexander på denne siste turen til sykehuset, som endrer karakter når han møter en åtte år gammel albansk gutt som har sneket seg inn i landet. De to utvikler et nært vennskap på forholdsvis kort tid. Temaet med den gamle mannens vennskap med det lille barnet har blitt brukt flere ganger tidligere i østeuropeisk film, blant annet i den Oscarnominerte Kolya (1996). Sammen reiser de gjennom landskapet i Thessaloniki, vakkert filmet i dvelende, uklipte tagninger av Angelopolous’ faste fotograf Yorgos Arvanitis. I løpet av reisen får vi tallrike tilbakeblikk til Alexanders lykkelige fortid, spesielt står hans avdøde kone i sentrum. I minnene er alt vakkert og menneskene er kledd i hvitt. Dette står i skarp kontrast til den dystre hverdagen Alexander beveger seg gjennom, der menneskene er kledd i sort. Den lille gutten viser seg å utgjøre bindeleddet til virkeligheten. Alexander har alt for lenge følt seg satt utenfor samfunnet, mye grunnet sitt virke som poet. Gjennom kommunikasjonen med gutten gjenoppdager den gamle mannen livets skjønnhet, og klarer å fullføre sitt siste dikt før det hele tar slutt. Evigheten og en dag inneholder en rekke faktorer typiske for Angelopoulos; reisen, dvelende tagninger, og kunstnerens rolle i samfunnet. Når Evigheten og en dag likevel skiller seg fra de andre filmene hans, skyldes det hovedsaklig skildringen av det nære forholdet som utvikler seg mellom den gamle mannen og den unge gutten.