Le Corbeau, Henri-Georges Clouzot, Frankrike 1943

Le Corbeau Under 2. verdenskrig var det Nazi-okkuperte Paris, og franskmenn bosatt i områdene rundt, åpenbart i en desperat og fortvilet situasjon. Det var visstnok til tider umulig å åpne dørene til Gestapos kontorer på grunn av bunken med brev fra franskmenn som anga hverandre. Henri-Georges Clouzots bitende, men feiltolkede, Le Corbeau er lagt til en liten landsby der mystiske brev dukker opp overalt. De anonyme brevene kobler innbyggere til blant annet alkoholisme, utroskap og aborter, og ingen kan føle seg trygge. Det tar ikke lang tid før en heksejakt er i gang for å få bukt med denne giftige pennen – som går under aliaset "Le Corbeau", Ravnen. Le Corbeau var bannlyst i to år etter frigjøringen og nærmest ruinerte ryktet til Clouzot. Filmen ble produsert av et nazi-ledet produksjonsselskap, og ryktet ville ha det til at den ble brukt i Tyskland som anti-fransk propaganda. Clouzot ble anklaget for medløperi og fikk ikke jobbe med film før i 1947, da han regisserte Quai des Orfèvres (se egen omtale). På samme måte som Jean Renoirs Spillets regler (1939), ble Clouzots film i tillegg angrepet og hånet av de menneskene den eksponerte. Franskmenn leste filmen bokstavelig, og hevdet den gjorde narr av landsbyene og disses innbyggere. Det skulle som sagt gå flere år før filmen ble tolket korrekt: Clouzots film er for det første en klar fordømmelse av fascismen og avhørsteknikker benyttet av Gestapo – produksjonsfundamentet ga Clouzot en unik mulighet til, på finurlig vis, å kritisere fascismen og dens ulike avarter og strømninger. For det andre, og mer fundamentalt, er den en allegori over den franske nasjons tilstand under okkupasjonen, der venner og naboer anga hverandre i stor stil. Le Corbeau er et besynderlig stykke film – merkelig og unik, men på samme tid klassisk og ikke minst klassisk Clouzot. Den er en fantastisk noir-thriller, og en av filmene som ga opphav til betegnelsen "den franske Hitchcock". Men aller mest besnærende er det at den bærer i seg en forbløffende historie fra både før, under og etter innspillingen, samtidig som den er et typisk eksempel på hvordan det var å lage film i Frankrike på denne tiden. Man var ofte tvunget til å motta støtte fra okkupantens romslige kasse, for så å se det ferdige resultatet drastisk sensurert. Imidlertid bød da også muligheten seg for filmskapere til å vise for ettertiden hvilket oppfinnsomhetsnivå de lå på, for ofte lå det kritiske kommentarer mellom linjene som lett kunne overses av nazistene.