Det Store Spranget, Joel Coen, USA 1994

Det store spranget Den nyutdannede og naive Norville Barnes kommer til Manhattan for å skaffe seg arbeid. Han har en i egne øyne lysende idé og er full av optimisme når han får seg jobb på postrommet hos mektige Hudsucker Industries. Samme dag velger direktøren og selskapets største aksjonær Waring Hudsucker å gjøre slutt på det hele ved å hoppe fra 44. etasje midt under et styremøte. Som et ledd i bedriftsledelsens kyniske strategi for å vinne kontroll over firmaet, havner Barnes plutselig i direktørstolen. Uten å begripe at han er en brikke i et større spill, skrider Barnes til verket med stor entusiasme. Dermed går det forutsigbart nok ikke som det sleske styremedlemmet Sidney J. Mussburger i Paul Newmans skikkelse ønsker. Det blir etter hvert flere mer eller mindre ufrivillige sprang fra 44. etasje. At Coen-brødrene valgte Jennifer Jason Leigh og Tim Robbins, som i hvert fall på denne tiden var på utsiden av det etablerte Hollywood-systemet, var ingen overraskelse for Coen-kjennere. Paul Newman, en etablert skuespiller som sjelden spiller i komedier, var mer uvanlig. Filmskaperne ville ha en person med autoritet som Sidney J. Mussburger, og fortalte Newman at han skulle spille skurken i et melodrama, noe som virket forlokkende på Newman. Det som er slående med denne filmen er stilen, og det gode håndverket som man aner ligger bak. Åpningsbildene er forførerisk deilige; kameraet flyr gjennom et snødekt Manhattan på nyttårsaften 1959. En bassrøst gir oss en sval ironisk introduksjon til hvor vi er og hvilke dilemmaer vi skal møte. Scenografien er monumental, med en detaljrikdom en kan miste pusten av. Stilistiske inspirasjoner er hentet fra en hel rekke steder, og ettersporing og katalogisering av de forskjellige referansene i filmen kunne fylt en semesteroppgave i filmvitenskap. I denne filmen kan man tydelig ane Coen-brødrenes kjærlighet til USAsk filmhistorie, en interesse som ble vekket etter mange timer foran TV-skjermen som barn. Filmen er en uhemmet hyllest til 30-tallets screwballkomedier, og de gode stemningene kan spores direkte tilbake til Frank Capra og It’s a Wonderful Life (se egen omtale). Det store spranget har blitt beskyldt for ikke å ha sitt eget innhold, at den rett og slett bare karikerer og snylter på andres materiale. Den visuelle nytelsen og de hysteriske karakterene gjør likevel at man kan tilgi Coen-brødrene dette og bare lene seg tilbake og kose seg.