Blue Velvet, David Lynch, USA 1986

BLUE VELVET Fascinasjonen vi har for David Lynch kan ikke bare forklares med at han lager steike gode filmer. Ubehaget filmer som Blue Velvet, Eraserhead og Lost Highway (se egne omtaler) gir oss, må gi uttrykk for en eller annen sannhet om menneskepsykens ukjente dybder og marerittets vesen. Hvorfor ser vi dem ellers gang på gang? De første bildene i Blue Velvet, akkompagnert av Bobby Vintons fløtesang med samme tittel, er nærmest demonstrative i sin kitschaktige idyllisering. Det hele minner om grelle postkort fra 50-tallets USA: Et hvitt stakittgjerde mot en klar blå himmel; noen unaturlig røde tulipaner; en brannbil med vinkende brannmenn kjører sakte nedover gaten. En middelaldrende mann vanner plenen utenfor sin trygge forstadsvilla. Plutselig får mannen krampetrekninger, mister vannslangen og segner om på gresset. Mens vannslangen fortsetter å sende kaskader av vann ukontrollert utover plenen, begir kamera seg egenhendig ut på vandring ned i gresset til insektenes marerittverden. En verden ute av kontroll, hvor det yrer og myldrer, og hvor billene i en orgie av hvesende lyd er i ferd med å fortære et bytte – eller hverandre. Den korte åpningssekvensen oppsummerer filmens handlingsforløp og tematikk: Idyll og orden er kun en illusjon, under overflaten finnes det kaotiske og destruktive. Sønnen i forstadsvillaen, Jeffrey, besøker sin far på sykehuset. På vei hjem finner han et øre som han tar med til en politiinspektør. Politimannen blir både oppbrakt og hemmelighets-full, og vil ikke fortelle noe til Jeffrey. Men Jeffrey får vite mer av inspektørens datter, Sandy. Hun kan fortelle at øret er forbundet både med narkotikaomsetning og sangerinnen Dorothy Valens. Jeffrey bestemmer seg for å løse ørets mysterium. Hans detektivarbeid blir samtidig en reise til de mørkeste breddegradene i sitt eget sinn. Jeffrey begynner å spionere på Dorothy og finner ut at hun har et selsomt sadomasochistisk forhold til den onde Frank. Gjennom å spionere på Dorothy oppdager han sin egen skyggeside – og blir nærmest voldtatt av den. Blue Velvet handler om overskridelsens fascinasjon. Her møtes dag og natt, renhet og råttenskap. Påstanden er at disse motsetningene hører hjemme i alle menneskers sinn Slik ironiseres det også over troen på en uskyldstilstand i amerikansk kultur og psyke. Blue Velvet viser forestillingen om 50-tallets amerikanske orden, en Edens hage hvor man selvtilfreds lever et fredelig liv. For dernest å avsløre denne forestillingen som et bedrag, da den viser at det alltid har vært slanger i paradis.