Akiko Miwa har nettopp blitt enke. Hun bor sammen med sin datter Ayako, som definitivt er i gifteklar alder. I ektemannens begravelse er også tre venner av ham. Den ugifte Ayako blir mennenes samtaleobjekt etter begravelsen. Hun virker ikke særlig lysten på å gifte seg, og mennene konkluderer seg i mellom med at hun nekter fordi moren da blir forlatt alene. Med hovedmål å få Ayako gift, begynner de tre vise menn på et prosjekt for å få Akiko gift på nytt. Egentlig er alle de tre mennene forelsket i henne, men siden to av dem er gift er det bare den ene som er en reell kandidat. Da Ayako faktisk treffer en gutt hun forelsker seg i, blir alt ganske så inviklet.
For en Ozu-film å regne har Sen høst et rimelig omfattende plot. Noe av årsaken kan være at filmen er basert på en roman. I andres hender kunne historien lett bli en lettlivet og fartsfylt farse, men Ozus langsomme stil demper effektiv tempoet. Den er likefullt en meget severdig film. Den har en fantastisk dialog, som til tider er veldig humoristisk. Samtidig er flere av replikkene preget av resignert bitterhet; filmen handler om gamle venner som helst vil glemme hverandre, ekteskap som ikke lenger har gnisten, uspennende rutinemessige liv, uforløst kjærlighet og at ens liv har vært en skuffelse. Man har ikke nådd de mål man har satt seg. Alt man kan gjøre er å akseptere det, og å ta til takke med det man har.
Som Ozus nest siste film er den typisk på alle måter. Kamera er undervinklet og statisk. Scenografisk er filmen lagt til få steder: et par stuer, et kontor og en bar. Musikken underbygger, separerer og binder effektivt de ulike scenene sammen. Samtidig er det en fargefilm. I likhet med hans holdning til lydfilm, var Ozu lenge motstander av å benytte seg av farger, og man skjønner hvorfor. Svart/hvitt bidrar til å konsentrere hjernen, og skjerper publikums oppmerksomhet. Når Ozu først benytter seg av farger, er de kontrollerte og balanserte, akkurat så presist som alle andre detaljer i hans filmer.