Jeg ble født, men ( Yasujiro Ozu 1932 )

Flere enn én kritiker har bemerket at Yasijuro Ozu løftet typiske såpeopera-scenarioer til høyverdig kunst. Alle hans filmer var lagt til vanlige menneskers hverdagsliv. Ozu skildret middelklassens familieliv med en lavmælt stil, og gjennom oppmerksomhet på finstemte detaljer fremmet han sin historie uten å følge tradisjonelle plot-strukturer. Samtidig, når man forlater salen etter å ha sett en Ozu-film, har man en følelse av å ha opplevd noe fundamentalt humanistisk. Nettopp hans stumfilmer er glimrende eksempler på dette. Jeg ble født, men... regnes som Ozus første mesterverk. Filmen var en suksess både hos kritikerne og publikum da den ble lansert, og anses fortsatt som ett av filmhistoriens vakreste barneportretter på film. Den begynner nesten som en keatonsk komedie, men mørkner raskt, og ender i en klassisk konfrontasjon der barn oppdager voksenverdenens hykleri. Med utgangspunkt i en typisk japansk middelklassefamilie utforsker Ozu kompliserte tema som barnslig uskyld, oppvekst og ansvar. Yoshii-familien har nettopp flyttet til en forstad av Tokyo, plassert få hus unna Mr. Iwasaki, sjef for selskapet hvor far Yohsii innehar en enkel kontorjobb. Det tar ikke lang tid før Yoshii-familiens to gutter på åtte og ti år har sloss seg opp som lederne i gatas guttegjeng, som blant andre består av Mr. Iwasakis ti år gamle gutt, Taro. Ikke lenge etter at guttegjengen har hatt en krangel om hvem som har den viktigste faren, inviteres Yoshii-familien på middagsbesøk hos Iwasaki. Her blir guttene sterkt ydmyket over farens underdanige holdning overfor Taros far. Det blir ikke bedre når faren opptrer som en apekatt i en rekke hjemmefilmer skutt av sjefen. Når de kommer hjem tar guttene et oppgjør med faren om hans kuede oppførsel. Faren insisterer på at han må behandle Iwasaki med slik respekt siden det er sjefen hans. Dette synes guttene er grovt urettferdig, og bestemmer seg for å gå til sultestreik mot faren for å tvinge ham til å stå opp mot sjefen. Ozu uttalte selv senere at det var med Jeg ble født, men... at han begynte å utelate flere fortellertekniske elementer han tidligere benyttet flittig. For eksempel droppet han all bruk av ut- og inn-toning. I hans senere filmer fortsatte han å redusere bruken av ulike fortelleelementer, til han nådde sin renskårne, stilistiske form på 1950- og 1960-tallet.