Sykkeltyvene (Vittori De Sica 1948)

Allerede i 1952 utropte filmtidsskriftet Sight & Sound Sykkeltyvene til tidenes beste film, og den er fortsatt fast innslag på lister over kritikernes og regissørenes favorittfilmer. Den ble også tildelt en egen æres-Oscar før det var opprettet egen kategori for fremmedspråklig film. Det er alltid med en viss uro en ser slike offisielle mesterverk: Svarer de til forventningene eller har tiden løpt fra dem? Den enkle, men slående, historien gjør imidlertid like stort inntrykk i dag som for 50 år siden. Antonio er arbeidsløs, men får tilbud om jobb som plakatklistrer under forutsetning av at han har sykkel. Sykkelen er imidlertid pantsatt, og familien må bytte inn laken og lintøy for å få den tilbake. Glad og fornøyd begynner Antonio i sitt nye arbeid, men gleden blir kortvarig. Sykkelen blir stjålet mens han er i ferd med å henge opp plakater. Uten sykkel har ikke Antonio noen jobb, og dermed begynner jakten på tyven og den stjålne sykkelen. Antonio tar med seg sønnen Bruno og begynner å lete. I tråd med neorealismens sedvanlige tematikk, er Sykkeltyvenes kritikk av det italienske samfunnet åpenbar. De Sica tegner et bilde av et etterkrigs-Roma hvor den sosiale nød skaper tyver av hederlige arbeidere. I en scene tar Antonio med seg sin sønn Bruno på restaurant, og de blir plassert ved siden av en overvektig overklassefamilie. Den grelle kontrasten mellom fattiggutten Bruno og den tykke rikmannssønnen som nærmest frotser i alt det gode som fins på bordet taler for seg selv. Sykkeltyvene inneholder imidlertid også metakritikk. I det sykkelen blir stjålet, er Antonio i ferd med å klistre opp en glamorøs filmplakat med Rita Hayworth. De virkelighetsfjerne amerikanske filmene som da dominerte kinoene, sto i skrikende kontrast til samtidens uskjønne virkelighet. For å finansiere filminnspillingen henvendte De Sica seg til ulike produsenter. En av dem, David O. Selznick, var villig til å bidra til finansieringen under forutsetning av at Cary Grant fikk hovedrollen. De Sica ønsket imidlertid ikke å benytte seg av profesjonelle skuespillere, og for å styrke realismen ble rollene besatt av amatører og innspilt i et autentisk miljø. Den 39 år gamle stålarbeideren Lamberto Maggiorani ble tildelt hovedrollen, og med ham fikk De Sica det han ville ha: en mann med ekte trevler i hendene. I tillegg endte han med å finansiere filmen selv, bare med hjelp fra vennekretsen. Busjettet var på 750 000 kroner, noe som selv på den tiden var uhyre sparsommelig for en filmproduksjon. Det italienske samfunnet filmen beskriver er preget av nød, fattigdom og en håpløs politisk situasjon. Selv om De Sicas stil er pessimistisk og følelsesladet, gir han likevel rom for håp. Bare gjennom vennskap, samhold og kjærlighet vil menneskene ha håp for fremtiden.