Den gamle kvinnen Lolotta finner en dag en liten gutt liggende i kålåkeren sin. Hun tar ham til seg, og oppdrar ham fram til sin død. Toto blir da plassert på et barnehjem. Atten år gammel forlater den unge og naive Toto barnehjemmet, og gjør seg til venns med en gruppe fattigfolk som har slått seg ned i en brakkeby utenfor Milano. Toto, med sin generøse og vennlige natur, inspirerer sine nyanskaffede venner til å forbedre bomiljøet og å nyte verdens skjønnhet. Men når de entusiastiske innbyggerne begynner å grave, støter de på olje. Selvsagt får den sleske landeieren Mobbi greie på hva som har hendt, og legger en plan for hvordan han kan kaste dem ut. Når en privat politistyrke angriper den provisoriske byen, forstår Lolotta at hun må tre hjelpende til. Fra himmelen sender hun en magisk due til hjelp.
Vi skal ikke røpe hvordan historien ender, men nevne at filmen skapte kontrovers i samtidens Italia. Venstresiden var misfornøyd fordi den var for naiv, de konservative klaget på dens respektløshet overfor kirken og autoritetene. De fleste forsøkte å tillegge filmen sosiale, religiøse eller politiske motiver. De Sica fastholdt selv at den var en enkel fabel om hvordan det gode triumferer over det onde, noe som står i sterk kontrast til et av Zavattinis neorealistiske credo: ”Filmens viktigste funksjon er ikke å fortelle fabler.” Han var motstander av et fastlagt plot som fulgte tradisjonelle fortellerstrukturer, og søkte å nærme seg virkeligheten på en mest mulig realistisk måte. Det som likevel slår oss med Mirakelet i Milano er at selv om den er en allegorisk fabel, hindrer det den ikke å si noe vesentlig om den sosiale virkelighet. Den ektefølte humanismen vi vanligvis forbinder med neorealismen skinner gjennom de til tider surrealistiske hendelsene, og representerer kanskje en enda kvassere kritikk mot det italienske samfunn enn eksempelvis Sykkeltyvene (se egen omtale).
Mirakelet i Milano representerer en nyvending i neorealismen. De Sica og Zavattini ønsket for enhver pris å unngå å gro fast i en bestemt metode, og bestemte seg derfor for å prøve ut hvordan det ville fungere å ispe den sosialrealistiske fortellingen fantastiske elementer. Balansegangen mellom det realistiske og det mer tydelig teatralske understrekes ved at regissøren i denne filmen besluttet å bruke profesjonelle skuespillere i tillegg til amatører. Mirakelet i Milano er nok den filmen hvor Zavattinis stil som skribent kommer best til syne. Dette har selvsagt sammenheng med at filmen er en adaptasjon av hans roman ”Toto, den gode”. Også De Sicas varme hjerte er allestedsnærværende gjennom hele filmen, som kanskje best kan forstås som en refleksjon, eller en filmdrøm. Dette vil muligens forklare alt det som virker bisart og usammenhengende i denne filmen. Hvis ikke kan det være vanskelig å forstå tomrommene i dens dramatiske kontinuitet, og dens likegyldighet til all narrativ logikk.