Ondt blod i Vesten (Sergio Leone 1968)

Fremdeles bergtas vi av Ondt blod i vestens vakre fotografering, utrolig ambisiøse historie, ordknappe ironiske humor, stilsikre regi, det perfekte skuespillerensemblet og selvfølgelig Ennio Morricones både storslåtte, minimalistiske og for lengst klassiske filmmusikk. Det er en film mange har sett, og vender tilbake til gang på gang – kanskje det fremste kjennetegnet på en ekte klassiker. Ondt blod i vesten er bygget opp rundt to fortellinger. Den ene handler om Jill McBain, spilt av nydelige Claudia Cardinale. Hun er en desillusjonert men sterk kvinne, på vei til å møte sin nye familie. Familien er imidlertid blitt massakrert av Frank, spilt av Henry Fonda, og hans bandittgjeng. Valget av Fonda som filmens skurk var en aldri så liten genistrek av Leone. Siden Fonda fra tidligere filmer var mest kjent som en god og rettskaffen mann, ble hans brutale og tvers igjennom onde opptreden i Ondt blod i vesten desto mer sjokkerende. I den andre fortellingen møter vi Morton, som har leid inn Franks gjeng for å rydde vei for jernbanen han holder på å bygge. «The Man», spilt av Charles Bronson, knytter de to handlingsforløpene sammen. I store deler av filmen er han en mystisk person hvis motiver er ukjente. I et tilbakevendende drømmebilde får imidlertid tilskueren stadige hentydninger om at «The Man» har noe uoppgjort med en av filmens karakterer. Leone var en av samtidens største stilister, og man kan vanskelig tenke seg en bedre måte å realisere en fortelling på. Han utnytter det brede scope-formatet til fulle i kombinasjon med dypfokus og ekstreme nærbilder. Komponist Morricones musikk bidrar til å komplettere filmen. Med instrumenter som munnspill og elektrisk gitar, gjør han musikken til et narrativt redskap, da han gir hver hovedkarakter sin egen melodi. Slik kan en persons inntreden i handlingen markeres med bare et lett musikalsk anslag. Filmens karakterer er heller ikke av typen man glemmer. Leones yndlingsfigur er den anonyme, tilsynelatende følelsesløse, mystiske mannen med en makaber sans for humor. Clint Eastwoods «The Man with No Name» i Leones dollartrilogi og Charles Bronsons «The Man» i Ondt blod i vesten har mye av denne karakteren i seg. Kom ikke for sent til visningen. I det som kanskje er den beste åpningen av en film noensinne, demonstrerer Leone sin storhet som stilist, forteller og humorist. Scenen er kraftfull og underholdende på samme tid – essensen i Sergio Leones filmspråk. Ondt blod i vesten ble valgt av Cinemateket USF i forrige semester blant våre ti høydepunkt gjennom ti år. Nå har også medlemmene gjort det. Så er i vi i hvert fall enige om en ting...