I 1960 ble Luis Buñuel invitert tilbake til hjemlandet Spania, etter et eksil på mer enn to tiår, for å regissere en film. Resultatet ble den skandaløse Viridiana, en av den surrealistiske regissørens store mesterverk. Der er en film laget i fullt samarbeid med Francos fascistregime, og ble sent anerkjent for sin subversive natur. Regjeringens forsøk på å undertrykke filmen mislyktes; filmkopier av Viridiana nådde Cannes hvor den vant Gullpalmen som beste film – den første spanske filmen så beæret.
Sylvia Pinal spiller hovedrollen som den vakre unge nonnen som avlegger sin onkel (Fernando Rey), som er enkemann, et besøk. Hun oppdager imidlertid at hans følelser for henne går utover det rent familiære, og hans seksuelle preferanser grenser til det bisarre. Blant filmens voldshandlinger finner vi en grotesk parodi på da Vincis «Nattverden», som rangerer blant de mest berømte – og mest blasfemiske – sekvenser i Buñuels kanon. Vatikanet stemplet Viridiana som en hån mot kristendommen; Buñuel, som anså filmen som hans mest personlige siden L’Age d’Or, svarte «I didn’t deliberately set out to be blasphemous, but then Pope John XXIII is a better judge of such things than I am.» Uten tvil ble den Buñuels største provokasjon.
Viridiana. Regi: Luis Buñuel. Spania/Mexico 1961. Utleie: Nasjonalbiblioteket. Spansk og engelsk tale, norske undertekster. 35mm, 1 t 31 min.