I 1962 var Bette Davis 54 år. Hun og mange andre fra den tidlige glansperiode hadde gjort sitt og kunne hvile på sine laurbær. Trodde publikum. Hun hadde nemlig mer å gi, og sammen med en annen aldrende storstjerne, Joan Crawford, overgikk hun seg selv i noir-thrilleren Whatever Happened to Baby Jane?.
Som den forfyllede og bitre Baby Jane Hudson gjør Bette Davis kanskje sitt livs rolle. Med en sminke og et underlys som kunne vært plukket rett ut av en hvilken som helst skrekkfilm fra 30-tallet, ser hun ut som mora til styggen sjøl, der hun knapt gjør annet enn å drikke og plage den stakkars søsteren sin (Crawford). I slike roller er det selvsagt alltid en fare for å gli over i det parodiske, men Davis holder seg hårfint på riktig side av grensen, og klarer å tillegge rollefiguren et snev av ømhet også. Man ender faktisk opp med en viss sympati for henne.
Intrigen i Baby Jane drives fremover av det gnistrende samspillet mellom Davis som den personifiserte ondskap, og Crawford som det uskyldige offer, kanskje ettersom de to hatet hverandre intenst i det virkelige liv. Filmen er kjemisk fri for tåpelige skvette-effekter, men klarer allikevel å bygge opp en skikkelig uhyggestemning.
Whatever Happened to Baby Jane? Regi: Robert Aldrich. USA 1962. Engelsk tale, utekstet. 35mm, 2 t 14 min.
