Vi konfronteres ikke med vitenskapens muligheter, men med dens begrensninger. Regissøren påpeker det meningsløse i menneskets streben etter å utforske sine omgivelser uten først å ha et fundament. Hva gavner det mennesket å vinne hele universet hvis det ikke kjenner sin sjel? Et ørlite skritt nærmere selverkjennelse vil mangedoble vår forståelse av omverdenen. Ikke overraskende er hovedpersonen iSolaris, Kris Kelvin, psykolog.
Kelvin får i oppdrag å undersøke hva som er i ferd med å skje med besetningen på romstasjonen Solaris. Man har mottatt meldinger om dødsfall, og fått alarmerende indikasjoner på at planeten Solaris, som stasjonen kretser rundt, har evnen til å kommunisere med forskerne ombord i den. Den mystiske overflateatmosfæren villeder med hallusinasjoner. Det synes som om denne havlignende massen kan materialisere mannskapets egne drømmer og underbevisste fantasier.
Selv om Solaris er den av Tarkovskijs filmer som er lettest tilgjengelig og tydeligst lefler med science fiction-tema, betyr ikke det at den ikke er preget av regissørens hånd. Hans eksistensielle problemstillinger er vel så mye til stede her som i andre av hans filmer.
red./olep
Солярис. Regi: Andrej Tarkovskij. Sovjetunionen 1972. Manus: Andrej Tarkovskij og Friedrich Gorenstein, etter en roman av Stanislav Lem. Foto: Vadim Jusov. Musikk: Eduard Artemjev. Klipp: Ljudmila Feiginova. Medv.: Donatas Banionis, Natalja Bondartsjuk, Jurij Jarvet, Anatolij Solonitsin m.fl. Russisk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv og farger, 2 t 45 min.
