Reisen er et klassisk motiv i mange fortellinger, også på film. For de fire kameratene Ed, Lewis, Bobby og Drew er selve reisen nedover en stri elv gjennom de øde Appalachia-fjellene målet for deres weekend-tur. Men filmen blir også en reise til nattens ende, til mørkets hjerte; til dypet av vårt sinn.
Lewis er en svoren «survivalist», en fremtidspessimist som er innstilt på å overleve økokatastrofen. Vi får vite at elven skal demmes opp. Man skal «drukne den», ifølge Lewis, som forutser en katastrofe etter at demningen er ferdig: «The machines are going to fail, the systems are going to fail, and then – survival!» Katastrofen er nærmere enn han tror. Reisen blir nærmest et offer-rituale iscenesatt av naturen selv. Storbymennene i kanoene settes på de mest ekstreme prøver før de til slutt spyttes ut i sivilisasjonen, ribbet for enhver tro på den sosiale virkelighet de tidligere hadde tatt for gitt.
Picnic med døden er en uvanlig helstøpt film. De filmatiske virkemidlene samsvarer med mytens innhold på en måte man sjelden ser maken til. Fotografen Vilmos Zsigmond lar for eksempel bildene nesten umerkelig endre fargetone fra den mest innbydende grønne idyll ved turens begynnelse, til den jordbrune fargen av råttent løv når prøvelsene er på sitt verste. Tross sine innslag av vold og død er filmen likevel en merkelig vakker opplevelse. Picnic med døden har den gode histories enkle konflikt, klare oppbygning og spennende forløp, men er også en tankevekkende film. Hovedpersonene er forholdsvis ukompliserte, uten at de av den grunn er uinteressante. De er arketyper; bærere av verdier som ved reisens ende har mistet sitt innhold.
red./olep
Deliverance. Regi: John Boorman. USA 1979. Manus: James Dickey, basert på hans egen roman. Foto: Vilmos Zsigmond. Musikk: «Duelling Banjos» arrangert og spilt av Eric Weissberg. Klipp: Tom Priestly. Medv.: Jon Voight, Burt Reynolds, Ned Beatty, Ronny Cox, Ed Ramey, Billy Redden, Bill McKinney m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 49 min.
