Filmens hovedpersoner er ikke i første rekke ungdommer som forsøker å tilegne seg Maos tanker. De oppfører snarere et rollespill om fem ungdommer som forsøker å tilegne seg Maos tanker. Dette har sammenheng med den språklige krise Godard så ofte skildrer; misforholdet mellom språket og den verden det skal beskrive. I Kineserinnen prøver han å løse krisen ved å skildre en ny mulighetenes verden ut fra den oppfatning at revolusjonære ideer ikke lar seg formulere i den kapitalistiske verdens språk. Språket må dannes samtidig med den virkelighet det beskriver. Hovedpersonene i Kineserinnen er ikke i stand til å kommunisere med egne ord, og benytter seg derfor naivt av Maos velkjente setninger. Når de forsøker å bruke sitt eget «dagligdagse» språk mislykkes de ofte – ingen grunnleggende følelse eller tanke binder deres språk sammen.
Kineserinnen har en dokumentarisk form, og hovedvekten er lagt på samtaler, diskusjoner og intervjuer. Det dokumentariske er ført så langt at vi i enkelte scener ser både kameraet og klapptreet. En av karakterene, Guillaume, forteller at selv om han nå blir filmet, så mener han det han sier. Det er en formbevisst stilisering hvor Godard viser sin mistillit til dokumentarsjangeren som formidler av sannhet.
olep/red.
La chinoise. Regi og manus: Jean-Luc Godard. Frankrike 1967. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Karlheinz Stockhausen. Klipp: Agnès Guillemont og Delphine Desfons. Medv.: Anne Wiazemsky, Francis Jeanson, Jean-Pierre Léaud, Juliet Berto, Michel Semeniako, Lex de Bruijn, Omar Diop m.fl. Fransk tale, engelske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 35 min.
