Jo Stockton er en ung amatørfilosof som jobber i en bokhandel i New York. En dag blir butikken overtatt av moteredaktøren Maggie Prescott, fotografen Dick Avery, en dum modell og en haug med assistenter. De vil ha en bildeserie som er både pen og intellektuell, og leter etter det samme i modellen sin. Dick ser stort potensial i Jo som modell, og overtaler henne til å bli med til Paris på fotografering. Jo derimot blir bare med for å få sjansen til å gå på foredrag med sin helt, filosofen Emile Flostre, faren til livsfilosofien ”empatismen”.
Astaire’s karakter, Dick Avery, er løst basert på den store motefotografen Richard Avedon. Avedon leverte en rekke bilder til produksjonen, blant annet alle bildene fra åpningssekvensen. Avedon er kreditert som special visual consultant på rulleteksten.
I Funny Face synger og danser Audrey Hepburn alle sine egne nummer. Da hun senere spilte inn My Fair Lady (1964) ble alle sangene dubbet av en annen sanger, til Hepburns store overraskelse. Forklaringen hun fikk var at sangene ikke kunne legges om til hennes toneleie, selv om sannheten kanskje skyldes at hennes sangstemme ikke var blant de beste i Hollywood.
Funny Face er filmet i storformatet VistaVision som ble lansert av Paramount i 1954. Det ga en veldig god oppløsning, som er synlig på lerretet den dag i dag. Etter noen år ble det dessverre for dyrt å filme i formatet, og det ble brukt for siste gang i 1961.
Kaja Budd Hytland/red.
Funny Face. Regi: Stanley Donen. USA 1957. Manus: Leonard Gershe. Foto: Ray June. Musikk: Adolph Deutsch, George Gershwin og Ira Gershwin. Klipp: Frank Bracht. Medv.: Audrey Hepburn, Fred Astaire, Kay Thompson, Michel Auclair, Robert Flemyng m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 43 min.
