Nana jobber i en platebutikk, men for å få råd til å betale husleien trekker hun på gaten. Etter hvert kommer hun i kontakt med en hallik, og prostitusjonen antar profesjonell karakter. Da hun forelsker seg vil hun starte på nytt og leve et normalt liv, noe hennes hallik ikke tillater.
Å leve sitt eget liv utgjør i en viss forstand et vendepunkt for Godard. Mens han i sine foregående filmer primært hadde laget pastisjer over klassiske amerikanske filmgenre skildrer han i denne filmen problemer i sin egen samtid. Å leve sitt eget liv er en undersøkelse av hvordan og hvorfor en ung pike tvinges ut i prostitusjon, og formmessig nærmer den seg dokumentarfilmen. For å understreke det dokumentariske preget er lyden innspilt direkte på settet, noe som medfører at dialogen ofte kveles av støy.
I sine foregående filmer hadde Godard brukt sitater og allusjoner for å påvise et misforhold mellom hovedpersonenes virkelighet og deres idealer. Også i Å leve sitt eget liv alluderes det flittig. Her er imidlertid ikke funksjonen å danne kontraster, men paralleller mellom virkeligheten og kunsten. I en scene går Nana på kino og ser Dreyers Jeanne d’Arc (1927). Da Jeanne tilkjennegir at døden vil være hennes befrielse, klipper Godard til et nærbilde av Nana – i samme billedutsnitt som Jeanne – som har tårer i øynene og åpenbart identifiserer seg med Jeanne.
Ole J. Husveg/red.
Vivre sa vie. Regi og manus: Jean-Luc Godard. Frankrike 1962. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Michel Legrand. Klipp: Agnès Guillemot og Jean-Luc Godard. Medv.: Anna Karina, Sady Rebbot, André Labarthe, Brice Parain m.fl. Fransk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 1 t 25 min.
