Den middelaldrende amerikaneren Paul vandrer hvileløs og mistrøstig rundt i Paris etter at hans kone tilsynelatende umotivert har tatt livet av seg. I en leilighet han vurderer å leie møter han en ung kvinne som han nærmest voldtar. I stedet for å flykte fra åstedet blir han værende der og innleder et rent seksuelt forhold til denne kvinnen. Hun finner hans framferd så sjokkerende original at hun går med på hans premisser. Verden skal stenges ute og fortiden har ingen relevans, de skal ikke engang vite hverandres navn. I løpet av tre ettermiddager utspilles historien i denne leiligheten.
Siste tango i Paris er en visuelt praktfull film. Fotografen Vittorio Storaro har latt varme og mettede fargetoner i oransje og brunt dominere leiligheten. Disse står i sterk kontrast til det kjølige blå i utescenene. Filmen utfordret også filmatiske grenser da den kom tidlig på 1970-tallet. Den ble forbudt i Italia fordi den «er obskøn, uanstendig og appellerer til de mest primitive instinkter». Filmen er imidlertid verken pornografi eller romantikk. Elskerne kommuniserer gjennom rå og brutal sex i stedet for å ha sex for å opphisse og tilfredstille publikum. Den amerikanske filmkritikeren Pauline Kael skrev i sin berømte anmeldelse at «Bertolucci og Brando har forandret en kunstform. Premieren for Siste tango i Paris vil bli en filmhistorisk dag.»
olep/red.
Ultimo tango a Parigi/Le Dernier tango à Paris. Regi: Bernardo Bertolucci. Italia/Frankrike 1972. Manus: Bernardo Bertolucci, Franco Arcalli og Agnès Varda. Foto: Vittorio Storaro. Musikk: Gato Barbieri. Klipp: Franco Arcalli. Medv.: Marlon Brando, Maria Schneider, Maria Michi, Jean-Pierre Léaud m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 9 min.
