«There is no Garbo, there is no Dietrich – there is only Louise Brooks!» – Henri Langlois
Halvveis inn på 1920-tallet hadde ekspresjonismen i den tyske stumfilmen måtte vike plassen for «den nye objektiviteten» – «die neue Sachlichkeit» – som var opptatt av psykologiske og sosiale problemstillinger. Fantasien og det grensesprengende som hadde vært dominerende i tysk stumfilm de første tiåret etter 1. verdenskrig ble gradvis erstattet av en mer kynisk og resignert sosialrealisme ettersom depresjonen bredde om seg i den tyske samfunnet. Filmene ble ikke mindre severdige av den grunn – kanskje snarere tvert om.
Man skal lete lenge i filmhistorien for å finne en skuespiller som så til de grader har spist opp kamera som Louise Brooks. Likefullt slet hun i Hollywood. I 1927 sa hun opp en gullkantet kontrakt med Paramount for å reise til Berlin hvor hun skulle spille i G.W. Pabst Pandoras eske. I denne og deres andre film sammen, Diary of a Lost Girl, finner man denne sjeldne, nesten magiske kjemien som kan oppstå mellom skuespiller og regissør. Brooks spiller Thymian Henning, som i likhet med karakteren Lulu i Pandoras eske er en ung, vakker kvinne med en problematisk moral. Hun havner på en rehabiliteringsanstalt etter at barnet hun har født alene etter å ha blitt forført av en ukjent mann dør. Anstalten drives med militær disiplin, så hun kommer snart i opposisjon til bestyrelsen. Hun rømmer – og ender opp som prostituert i et bordell.
Ikke overraskende fikk verdens sensurmyndigheter en real håndfull når de fikk The Diary of a Lost Girl i fanget. Den ble stort sett sønderklippet i alle land den ble tillatt oppsatt, og fikk kritikker deretter. Når den da i tillegg var særdeles uheldig med timingen – den hadde premiere i oktober 1929, en liten måned før den første lydfilmen The Jazz Singer fikk sin første oppsetning i Berlin – ble den raskt en glemt film og blant de som druknet i lydfilmens suksess. Ikke før på 1960-tallet ble de gjenoppdaget, da filmene ble restaurert i henhold til Pabst egen, usensurerte versjon, og fikk en verdig oppreisning. Begge filmene regnes i dag blant den sene stumfilmperiodens genuine mesterverk.
For Louise Brooks gikk ikke karrieren like godt. Etter oppholdet i Berlin dro hun til Paris, før hun returnerte til Hollywood i et forsøk på å gjenoppta karrieren. Hennes stemme ble ikke funnet god nok, og etter å ha spilt i flere samlebånds-westernfilmer fikk hun nok, og la skuespillerkarrieren på hyllen. Hun flyttet til New York, før hun på 1950-tallet igjen gjorde seg bemerket i filmens tjeneste da hun flyttet til Rochester, der det enorme filmarkivet til George Eastman House ligger, og begynte å utgi grundige og velskrevne artikler om den filmindustrien hun hadde vært en del av på 1920-tallet.
olep
Tagebuch einer Verlorenen. Regi: G.W. Pabst. Tyskland 1929. Manus: Rudolf Leonhardt, etter en roman av Margarete Böhme. Foto: Sepp Allgeier og Fritz Arno Wagner. Musikk: Jørgen Larsson. Medv.: Louise Brooks, André Roanne, Josef Rovenský, Fritz Rasp, Vera Pawlowa, Franziska Kinz m.fl. Tyske mellomtekster, engelske undertekster. Akkompagneres av Jørgen Larsson på piano. Digital kopi, s/hv, 1 t 53 min.
