Raymond Chandlers roman «The Big Sleep» ble utgitt i 1939, og da Howard Hawks tok filmatiseringen fatt var Chandler i vinden som aldri før. Han hadde ikke tid til å bearbeide romanen selv, så Hawks leide inn William Faulkner og en kvinnelig krimforfatter til å gjøre teksten mer kinovennlig. Et rot-i-hop-plot og to manusforfattere som aldri kommuniserte: Bakgrunnen forklarer kanskje delvis den forvirrende handlingen i filmen, som ikke en gang forfatteren helt forstår.
Til tross for alt dette er de fleste enige om at dette er fryktelig underholdende. Det skyldes nok mye den nobelprisvinnende manusforfatteren, en nesten grenseløs mengde one-linere og gode dialoger, samt godteposen av et persongalleri. Foruten den kompromissløse privatdetektiven Philip Marlowe – $25 a day, plus expenses – finner vi alle de nå klisjéaktige figurene vi forbinder med klassisk krim: en rik, eksentrisk arbeidsgiver (i rullestol for anledningen), hans bortskjemte døtre (som begge faller for privatdetektiven, til tross for hans totale mangel på gode manerer), særdeles suspekte tjenere og opptil flere farlige kvinner. Lauren Bacall har æren av å gestalte den farligste, men hun er også den mest komplekse av alle filmens karakterer. The Big Sleep er nemlig ikke en ordinær film noir, og en femme fatale kommer sjelden i så sympatiske utgaver som denne.
olep/sw
