Fargo handler om et uskyldig kidnappingsdrama som går totalt av hengslene. I gale hender kunne den lett blitt nok en film fra 1990-tallet møblert med maltrakterte lik, lydsatt med hese stemmer, pyntet med sex og kald, lekker design og fotografert fra fiffige vinkler. Men som alle andre filmer av Coen-brødrene, er også denne gjennomsyret av en potent fortellerglede, en ironisk avstand til både tema og karakterer og gjennomført med klare referanser til eldre amerikansk film.
I et vakkert filmet isøde lydsatt med majestetisk musikk kommer selve historien og småbymiljøet mer i fokus. Det er også en film med spesiell interesse for nordmenn, siden den er lagt til Midtvesten og befolket med skandinaviske etterkommere som raver rundt i snøføyka med et langtrukket ”jaaah, jaaah” som sin viktigste melding til omverdenen.
Selv om personene i filmen utvilsomt er karikerte – særlig wannabe-kidnapperne og horene deres fremstår som bygdetullinger, er miljøskildringen av den lille byen Brainerd fascinerende og utført med kjærlighet. Joel og Ethan Coen kommer selv fra Minnesota og forstår det psykiske og følelsesmessige landskapet i Brainerd perfekt. Det virker som om de både ler med den og av den. Humoren i den nasale, nordiske, slepende uttalen, og den kompromissløse naturen til mange av disse menneskene skinner hele tiden igjennom. Joel og Ethan synes genuint å like dem – særlig politikvinnen Marge. Som en klassisk heltinne kommer hun fra ingenting og skaper orden ut av kaos.
red./olep
Fargo. Regi: Joel Coen. USA 1996. Manus og klipp: Joel og Ethan Coen. Foto: Roger A. Deakins. Musikk: Carter Burwell. Klipp: Medv.: Frances McDormand, William H. Macy, Steve Buscemi, Peter Stormare, Harve Presnell m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 37 min.
