Kjæresteparet Marion Crane og Sam Loomis kan ikke gifte seg på grunn av Sams økonomiske problemer. Når Marion en dag på jobben plutselig har 40.000 dollar i hendene, stjeler hun dem. Hun forlater Phoenix for å starte et nytt liv med Sam, som bor i California. I løpet av turen dit blåser det opp til storm, og Marion må inn på et motell som drives av den unge Norman Bates. Motellet ligger øde til, og er tilsynelatende bare bebodd av Bates og hans gamle, syke mor. Etter Bates Motel stopper imidlertid alle spor etter Marion, og hun savnes i Phoenix, både av den forrådte sjefen, søsteren Lila og Sam. Sam og Lila engasjerer forsikringsagenten Arbogast til å finne Marion. Den utsendte forsvinner også, og i et siste forsøk på å løse gåten drar de selv til Bates Motel.
Mange hevder at Psycho er den beste skrekkfilmen som noen sinne er laget. Mer enn noen annen av Hitchcocks filmer bringer den tilskueren ut av fatning. Vi forvirres, vi føres bak lyset, og vi blir selv instruert av regissøren. Dette kommer spesielt til syne ved stadige forventningsbrudd i forhold til identifikasjon og handlingsforløp. For de fleste vil rollefiguren Marion innledningsvis fungere både som heltinne og hovedperson. Det er derfor bemerkelsesverdig at Hitchcock lar henne bli drept lenge før vi er halvveis i filmen. På grunn av dette blir vi tvunget til å flytte sympatien vår mellom karakterene på en måte som bryter med etablerte konvensjoner. Denne fleksibiliteten blir imidlertid en del av spenningsmomentet.
I et berømt intervju av den franske filmskaperen François Truffaut bekrefter Hitchcock sin tilfredsstillelse ved å fremkalle en massereaksjon hos publikum: «Det dreide seg ikke om et budskap som skulle gripe publikum, det var heller ikke tale om de store skuespillerprestasjonene og heller ikke begeistringen for romanen som skapte reaksjonene. Publikum var grepet av ren film. Derfor er jeg stolt av det faktum at Psycho mer enn noen annen av mine produksjoner tilhører filmkunsten».
Å bruke psykopatbegrepet og psykoanalysen var nye takter i datidens amerikanske film, spesielt fordi det å bruke menneskesinnets groteske sider skapte nye skremselsaspekter. Komplettert med Bernard Herrmanns smått utrolige filmmusikk er Psycho en opplevelse som burde få hårene til å reise seg hos selv den mest garvede tilskuer. At man kan få problemer med å dusje etter å ha sett filmen, skulle være unødvendig å nevne.
red.
Psycho. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1960. Manus: Alfred Hitchcock, etter en roman av Robert Bloch. Foto: John L. Russell. Musikk: Bernard Herrmann. Klipp: George Tomasini. Medv.: Janet Leigh, John Gavin, Anthony Perkins, Vera Miles, Martin Balsam m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 48 min.