Hans, en liten, kompakt fruktselger, er i ferd med å kunngjøre sine priser til sin forhenværende elskerinne og sitt livs kjærlighet, som titter ned på ham fra sitt vindu. Imens er hans høye, tynne kone i ferd med å skjelle ham ut. Skyllebøtten fortsetter senere, under en familiemiddag, og det kommer frem at Hans gjennom hele sitt liv har blitt sett ned på. I en eneste lang tirade blir hans feilslag ramset opp: tjenesten i fremmedlegionen som endte med fangenskap, politikarrieren som gikk fløyten på grunn av en kvinne, hans bedrøvelige status som fruktselger med en kjerre som han drar etter seg gatelangs.
Frukthandlerens fire årstider er et klassisk melodrama. Rundt helten befinner alle de velkjente figurene seg: den velmenende moren, den hykleriske svigerbroren, elskerinnen som forstår alt og konens elsker som blir heltens kompanjong. Melodramaets store øyeblikk, de dramatiske sammenstøtene og tilståelsene er også til stede. For ikke å snakke om de patosfylte tilbakeblikkene i blåtoner og de visuelle utropstegnene: nærbilder av en klokke, en telefon, et brett med knust servise.
Frukthandlerens fire årstider er ganske usentimental, men likevel et dypt rørende portrett av en sjel som blir knust – det tragiske nederlaget, ikke bare til en mann, men også til hans grusomme og fremmedgjørende omgivelser. Filmen ble omtalt som «en av de viktigste tyske filmene på flere år» og som «den beste tyske filmen siden krigen».
red./olep
