Idet Emmi kommer inn snur bargjestene seg og stivner. Emmi forstår hvor uvelkommen hun er, men finner seg likevel en stol ved utgangsdøren. En servitør slentrer bort og Emmi forklarer hvorfor hun har trengt seg inn i en bar for arabiske fremmedarbeidere. Servitøren utfordrer spydig en ung marokkaner, Ali, til å danse med henne. Overraskende nok finner Emmi og Ali noe å snakke om mens de forsøker å danse til jukebox-musikken.
Angsten eter sjelen er en uvanlig filmopplevelse ved at den er rørende uten å være sentimental. Fassbinder har laget et melodrama, men har sløyfet de melodramatiske høydepunktene – bare den stille desperasjonen er tilbake. Formatet er enkelt, alt det uvesentlige er kuttet bort. Det er et usentimentalt blikk på de kreftene som virker mot forhold på tvers av raser og kulturer. Selv om filmen er over 40 år gammel er den like relevant i dag.
Fassbinder var selv en outsider: kortvokst og lite tiltrekkende, og dessuten homofil. Langt på vei er Angsten eter sjelen historien om hans eget forhold til den høye, kjekke El Hedi ben Salem som spiller Ali. Skuespilleren tok senere sitt eget liv i fengsel etter å ha stukket ned tre mennesker med kniv. Filmen ble spilt inn på bare 15 dager – i følge Fassbinder ”for å ha noe gjøre” mellom storfilmene Martha (1973) og Effi Briest. Det er utvilsomt en viss selvkritikk i det at Fassbinder lar Emmi tankeløst gjenspeile samfunnets fordommer mot innvandrere. Han laget filmen så fort at han bare hadde tid til å fortelle sannheten.
red./olep
Angst essen Seele auf. Regi og manus: Rainer Werner Fassbinder. Vest-Tyskland 1973. Foto: Jürgen Jürges. Klipp: Thea Eymèsz. Medv.: Brigitte Mira, El Hedi ben Salem, Irm Hermann, Lilo Pempeit, Rainer Werner Fassbinder m.fl. Tysk tale, engelske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 33 min.