I Tokyo Story møter vi et eldre ektepar, Shukichi og Tomi Hirayama, som reiser fra sitt hjem på landsbygda for å besøke sine to gifte barn i Tokyo. Den eldste sønnen Koichi er en travel doktor som slett ikke har tid til å ta seg av dem, og deres datter Shige er også altfor opptatt da hun har en frisørsalong å drive. Bare Norioko, enken etter deres avdøde sønn, har muligheten til å ta seg av dem mens de er i byen.
Ozu sa selv at prosjektet med Tokyo Story var å vise hvordan det tradisjonelle japanske familiesystemet sto for fall. Eldre japansk tradisjon tilsa nemlig at foreldrene skulle ha bodd sammen med sin eldste sønns familie. Samtidig handler filmen om så mye mer enn det; om foreldres skuffelse over sine barn; om eldre mennesker som mot slutten av sine liv ikke er i stand til å huske de gode minnene, og i større perspektiv handler filmen om mislykkede forsøk på å forstå andre menneskers følelser og behov.
Noe av styrken til Tokyo Story er at den tilbyr publikum ulike moralske og åndelige tolkninger. Samtidig er det i Tokyo Story Ozu lykkes best med i å definere sin høyst unike og personlige stil. I all sin enkelhet, renskårenhet og delikate fremtoning er den simpelthen uforglemmelig – rett og slett fordi den er så sann, så ekte og fordi den krever så mye av tilskueren.
olep/red.
Tokyo monogatari. Regi: Yasujiro Ozu. Japan 1954. Manus: Yasujiro Ozu og Kogo Noda. Foto: Yushun Atsuta. Musikk: Seni Ito. Klipp: Yoshiyasu Hamamura. Medv.: Chisu Ryu, Chiyeko Higashiyama, Setsuko Hara, Satoshi Yamamura m.fl. Japansk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 2 t 15 min.
