Paris, Texas åpner med en panorering over et ørkenlandskap. Gjennom dette landskapet vandrer en skikkelse i skitten, loslitt dress, med blikket stivt festet mot et punkt i horisonten. Utmattet etter en lang marsj og uten evne til å kommunisere, blir den ensomme vandreren lagt inn på et sykehus. Det viser seg at mannen heter Travis og har vært savnet i fire år, og har i lang tid vært regnet som død. Hans familie henter ham hjem igjen, men under hele turen er han taus og innbitt. Etter hvert nærmer han seg imidlertid slektningene med gester og kroppspråk, og begynner å snakke ettersom tilliten bygges opp.
Paris, Texas bærer klart mange av regissør Wenders’ trekk, samtidig som den i stor grad har manusforfatter Sam Shepards særpreg. Hans verk er ofte sentrert omkring familierelasjoner av mer eller mindre konfliktfylt slag. I Wenders’ tidligere filmer hadde familien, og særlig farsfiguren, stort sett glimret med sitt fravær. Også hovedpersonens forhold til kvinner er mer nyansert her enn i Wenders’ tidligere produksjoner. Travis oppsøker Jane, sin store kjærlighet og moren til sønnen Hunter. Hun arbeider som et slags peepshow-ludder, og Travis får anvist et lite rom til «møtet». Han kan snakke med henne gjennom en telefon mens han ser på henne, men grunnet enveis speil kan ikke hun se ham.
Til tross for disse kalde og fremmedgjorte omgivelsene, er denne 35 minutter lange scenen fra samtalebordellet en av filmhistoriens mest intense skildringer av menneskelige relasjoner.
olep/red.
Paris, Texas. Regi: Wim Wenders. Vest-Tyskland/Frankrike 1984. Manus: Sam Shepard. Foto: Robby Müller. Musikk: Ry Cooder. Klipp: Peter Przygodda. Medv.: Harry Dean Stanton, Dean Stockwell, Nastassia Kinski m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 26 min.
