Farlig sjarmerende, livsfarlig ansvarsløs. Dette er kvintessensen av Chet Bakers karakter. Med slike egenskaper som bærebjelker i personligheten får man på den ene siden venner som er villige til å ofre livet for å redde deg, og uvenner som ikke går av veien for å hyre inn eksperthjelp for å få deg ekspedert. Kanskje var det det siste som skjedde da han falt ut vinduet og ble drept mot asfalten utenfor et hotellrom i Amsterdam?
Sjelden har en tittel passet bedre på en dokumentarfilm enn Let`s get lost. Trompetlegenden Baker ble født i Oklahoma midt under depresjonen, og beholdt livet ut en melankolsk attityde til tilværelsen, en attityde som ble forsterket av narkomani de 30 siste årene av hans liv, som altså fikk en brå slutt i l988. Mens altså nær sagt alt som finnes av vakre jazzgroupis fra femtitallet og utover strever for å redde ham, kjører han med selvdestruktivt stø kurs inn i den ene katastrofen etter den andre, og tonsetter den med de vakreste ballader du kan tenke deg.
Bruce Weber har i sin dokumentar – i kledelig sort-hvitt – lyktes i å samle et imponerende antall vitner til hans dødsferd, til hans uimotståelige sjarm og til hans upålitelighet. Han var en mann som fullt ut var i stand til å selge hornet sitt i pausen under sin egen konsert for å kjøpe stoff. Filmen varter opp med en rekke eks-koner og kjærester, og de er samstemmige i sin dom: han var fæl! Han var trøbbel! Han var vidunderlig!
Fartein Horgar/Trondheim Filmklubb/red.
Let's get lost. Regi: Bruce Weber. USA 1988. Manus: Susan Stribling. Foto: Jeff Preiss. Musikk: Chet Baker og Angelo Corrao. Medv.: Chet Baker, Carol Baker, Vera Baker, Paul Baker, Dean Baker m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t.
