Bergman om vold og ubarmhjertig hevn
«I Jomfrukilden er mine motiver ytterst tvilsomme. Gudsbegrepet har allerede for lenge siden begynt å slå sprekker og er hovedsaklig med som en dekorasjon. Det som egentlig interesserte meg var den grufulle historien om den unge piken, voldtektsforbryteren og hevnen. Mine egne religiøse forestillinger var på god vei ut til venstre.» – Ingmar Bergman
Jomfrukilden er basert på en legendevise fra 1300-tallet. Det er en film om vold og ubarmhjertig hevn, men også om religiøs tro. Legenden handler om å overvinne døden og akseptere livet som det er, om å leve til tross for skammen, om å overvinne den.
Filmen forteller om Karin, herr Töres elskede datter. På vei til kirken møter hun tre gjetere som voldtar og dreper henne. Gjeterne kommer senere til herr Töres gård, og uvitende om hvem han er, prøver de å selge Karins blodige klær. Den natten hevner herr Töre seg – han dreper de tre. Han drar til skogs og finner Karins lik, vel vitende om at hans hevn var like grusom som gjeternes ugjerning. Han lover til Gud å bygge en kirke på stedet der Karin ble drept. På stedet springer en kilde fram.
Jomfrukilden er en av de få filmene Bergman ikke har skrevet manus til selv. Likevel er den umiskjennelig bergmansk fra begynnelse til slutt. I Jomfrukilden er hans sans for oppbygning av en films sekvenser og hans evne til å uttrykke dem gjennom en klar og organisert mise-en-scène, mer nærværende enn noensinne.
red/olep.
Jungfrukällan. Regi: Ingmar Bergman. Sverige 1959. Manus: Ulla Isaksson. Foto: Sven Nykvist. Musikk: Erik Nordgren. Klipp: Oscar Rosander. Medv.: Max von Sydow, Birgitta Valberg, Gunnel Lindblom, Birgitta Petersson, Allan Edwald m.fl. Utleie: NB. Svensk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 29 min.
