Welles komponerer sin Shakespeare-sandwich
Falstaff måtte avlyses i juniprogrammet, så her settes den opp igjen til glede for alle Welles-fans.
I Falstaff utfolder Orson Welles seg i Shakespeares univers på en ny og innovativ måte. Med utgangspunkt i fem av Shakespeares drama mikser han sammen en historie som – selv om den er laget på midten av 1960-tallet – inneholder mange typiske postmoderne trekk. Filmen er basert på Welles’ eget skuespill «Five Kings» som hadde premiere i 1939, og han var selv svært fornøyd med resultatet: «If I wanted to get into heaven on the basis of one movie, that’s the one I’d offer up.» Det er lett å spekulere i hvorfor, for Welles synes som skapt for både å lage filmen og spille rollen som Falstaff. Shakespeare var med Welles hele livet, lenge før han begynte å lage film, og det er ikke vanskelig å se karakteren Falstaffs likheter med Welles’ egen livshistorie. Som ung ble han legendarisk og taklet alt som kom i hans vei, han ble feit og gjeldstynget, han sloss mot intriger, pengemenn og igler mens han laget store planer, og han var elsket av de som kunne se ham – alt som en virkelighetens Falstaff.
Falstaff er ingen solskinnshistorie. Som i de fleste av Welles’ filmer blir vi konfrontert med menneskesinnets mørke irrganger; som en dyp bass gjennom fortellingen durer smerten og lidelsen. Tronarvingen Prins Hal driver sin far, kong Henrik IV, til fortvilelsens rand ved å tilbringe sine unge år sammen med en gjeng halvkriminelle drukkenbolter og horebukker. Falstaff er kanskje Shakespeares morsomste og mest komplekse figur. Ruvende og feit vekker han samme type sympati som den vi har for julenissen. Falstaff og den unge tronarvingen henger sammen som svirebrødre, og han blir etter hvert en slags substituttfar for prins Hal. Men da tilliten mellom dem slår sprekker, legger prins Hal sine egne planer for livet, som ekskluderer Falstaff.
Welles lar samspillet mellom menneskene bli det viktigste instrumentet i filmen; kameraet blir skuespillerens tjener, og ikke omvendt. Han har selv uttalt: ”The Falstaff story is the best in Shakespeare. Not the best play, but the best story… Everything of importance in the film should be found on the faces; on these faces that whole universe I was speaking should be found.(…) The closer we are to the face, the more universal it becomes.”
olep/sw
Campañeras a Medianoche/Falstaff/Chimes at Midnight. Regi: Orson Welles. Spania/Sveits 1965. Manus: Orson Welles, etter fem skuespill av Shakepeare. Foto: Edmond Richard. Musikk: Angelo F. Lavagnino. Klipp: Elena Jaumanfreu, Fritz Muller og Peter Parasheles. Medv.: Orson Welles, Jeanne Moreau, Margaret Rutherford, John Gielgud m.fl. Engelsk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 1 t 55 min.
