Det er ikke mange regissører som har fått et begrep oppkalt etter seg, men Ernst Lubitsch er en av dem – som opphavet til «The Lubitsch Touch». Han skulle i løpet av 1920-tallet skape seg et navn i Hollywood gjennom sine sofistikerte sexkomedier, der eleganse, komiske timing og de uutalte seksuelle undertekstene ble forstått av alle unntatt sensuren. Eller rettere sagt; de forsto dem nok, men de var så raffinert gjennomført at de ikke kunne gjøre noe med det.
Madame DuBarry er imidlertid laget før han kom seg over dammen. I de første årene etter 1. verdenskrig arbeidet han ved det berømte UFA-studioet i Berlin, samtidig med at regissører som Murnau, Lang, von Sternberg og Wiene utviklet det som i dag er kjent som den tyske ekspresjonismen. Lubitsch var imidlertid ikke med på det kjøret der. Han foretrakk drama og komedier, og da helst basert på kjente litterære forelegg eller historiske personer som han kunne aktualisere eller ironisere over – eller begge deler samtidig.
I Madame DuBarry møter vi den polskfødte divaen Pola Negri i tittelrollen som den vakre, fattige syersken som blir elskerinnen til den franske Kong Louis XV – spilt av Emil Jannings – i tiden før den franske revolusjonen. Vel etablert i den kongelige halmen manipulerer hun regenten til å gjøre hennes hemmelige elsker til offiser i den kongelige garde, slik at han uten problemer kan komme til henne om nettene. Dette dobbeltspillet ender med tragedie for de elskende, men i triumf for folket på Bastillen.
Den intense og ildfulle Negri er med sine store, kullsorte øyne perfekt i rollen som «Kvinnen som ødela Frankrike», og hennes innsats som madammen skulle sende henne – og Lubitsch – til Hollywood kort tid etter at filmen hadde premiere i USA. Negri er for øvrig opphavet til den ultimate kvinnelige stumfilmklisjeen – gesten der man i den dypeste fortvilelse og sjokk kaster hodet voldsomt bakover med håndbaken mot pannen.
Noe som gjør Madame DuBarry til et imponerende skue selv i dag er Lubitsch’ mesterlige regissering av store folkemasser. Madame DuBarry har en historie som skapt for et kammerspill, men gjennom mastodontiske folkemassescener gjør Lubitsch det til noe mye større enn det – både billedlig og tematisk. Få andre enn han klarer å koreografere tusenvis av statister slik at de samlet fremstår som en egen karakter i filmen. Folkemassene per se gir filmen dybde og bidrar til filmens tematiske budskap; at tilsynelatende uviktige handlinger utført av kåte konger og lystige elskerinner kan få enorme konsekvenser – faktisk så store at et helt land ledes ut i en revolusjon.
olep
Madame DuBarry. Regi Ernst Lubitsch. Tyskland 1919. Manus: Norbert Falk og Hanns Kräly. Foto: Theodor Sparkuhl og Kurt Waschneck. Musikk: Jørgen Larsson. Klipp: Elfi Böttrich. Medv.: Pola Negri, Emil Jannings, Eduard von Winterstein, Harry Liedtke, Reinhold Schünzel, Bernhard Goetzke m.fl. Stum m/engelske mellomtekster. Akkompagnert av Jørgen Larsson på piano. Digital kopi, s/hv (tintet), 1 t 54 min.
