Frau im Mond regnes blant en av de første seriøse science fiction-filmene. Den er basert på en bok utgitt av Fritz Langs kone Thea von Harbou i 1928.
Handlingen er et klassisk melodrama som inneholder så vel amorøse forviklinger som vitenskapelige spekulasjoner. I sentrum for historien står Helius, en entrepenør med en stor interesse for romreiser. Han fatter interesse for professor Mannfeldts teori som hevder at det sannsynligvis går an å utvinne gull på månens bakside. Folk flest ler av teorien, men Helius er villig til å teste den ut.
Etter hvert blir en gjeng onde forretningsmenn interesserte i den intergalaktiske gulljakten. En kveld overfaller de Helius og truer med å ødelegge romskipet om ikke en av dem får være med på den planlagte romekspedisjonen. Helius har ikke annet valg enn å godta dette.
Med masse folk og alle mediene til stede skytes raketten med rompionerene opp. Vel fremme på den mørke siden av månen viser det seg at Mannfeldt har rett. Her finnes masse gull som besetningen lesser inn i raketten. Da man er ferdig og tenker å vende nesen hjemover, går imidlertid ikke lenger alt på skinner for ekspedisjonen.
Von Harbous roman ble skapt i en tid da romreiser og raketter var et populært diskusjonstema i Tyskland. I 1927 hadde Verein for Raumschiffahrt (VfR) blitt grunnlagt – en amatørforening for ivrige talsmenn for rakettforskning og bemannede romekspedisjoner. Fritz Lang var veldig nøye med at filmen skulle være vitenskapelig troverdig, og han var stadig i dialog med noen av rakettekspertene i VfR. Samarbeidet merkes i den detaljerte beskrivelsen av oppskytningen av raketten H-32, der blant annet den eksakte avstanden til månen på 384.000 km blir oppgitt. Frau im Mond er dessuten den første filmen som viser en nedtelling fra 10 til 0.
Til tross for dette er mye av filmen urealistisk, basert på teorier vi i dag vet er helt ville. For eksempel lander de på den mørke siden av månen fordi en teori i samtiden sa at atmosfæren der var full av oksygen som menneske kunne puste i. De trengte derfor ikke romdrakter der.
Stina Högkvist/Nasjonalmuseet/(redigert)
