Da Scarlett kom til Glasgow
Mange minneverdige filmer har det til felles at de aldri helt går opp. Snarere enn å kunne reduseres til pene og pyntelige metaforer, blir de sammensatte bilder med sin egen, uutgrunnelige logikk, og ofte er det nettopp disse små uoverensstemmelsene som gjør at man bærer dem med seg så lenge. Jonathan Glazers Under the Skin er et klassisk eksempel på en slik film. Av presseskrivene kan man lese seg til at den handler om et romvesen som tar form av en menneskelig kvinne og begir seg ut på oppdagelsesferd gjennom Skottland, men i realiteten er det lite av dette som fremgår av filmen. Snarere består den av en serie mystiske og poetiske scener som det er opp til publikum å tolke og pusle sammen til en fortelling i tradisjonell forstand.
Ved hjelp av en original blanding av skjult kameraopptak og diskré digitale effekter maner Glazer fram en stemning av total fremmedgjøring som lokker fram det beste i hovedrolleinnehaver Scarlett Johansson. På samme måte som Nicholas Roeg utnyttet David Bowies distanserte karisma i The Man Who Fell to Earth (1976), spiller Glazer bevisst på den kalde og litt fraværende utstrålingen som gjorde Johansson så perfekt i rollen som operativsystemet Samantha i Spike Jonze’ Her (2013).
Under the Skin er imidlertid først og fremst en film man husker på grunn av bildene og enkeltøyeblikkene, og det er vanskelig å overvurdere innsatsen til fotograf Daniel Landin. Landin tilfører filmen en taktil sanselighet som gir de urovekkende naturtablåene og de dokumentariske opptakene fra Glasgow en helt særegen gjennomslagskraft.
I forbindelse med lanseringen av Christopher Nolans Interstellar (2014) var det mange som trakk paralleller til Stanley Kubricks 2001: En romodyssé (1968). Hvis man først skal sammenligne Kubricks klassiker med en ny science fiction-film, er imdlertid Under the Skin en langt bedre kandidat. I likhet med Shane Carruths Upstream Color (2013), er begge disse filmene konstruert som regnestykker hvor publikums skiftende, subjektive tolkning er den avgjørende faktoren. Og i en tid da science fiction-film er blitt synonymt med glorete teknologifetisjistiske voldsfantasier, er slike poetiske mysterier viktigere enn noensinne.
Aksel Kielland
Les også omtale i The Guardian.
Les omtale i Motages.no
