Cinemateket USF
Søndag 8. februar kl. 21.00
Tirsdag 10. februar kl. 18.30
Billettsalg ved inngangen like før visning
Kr 80 ordinær
Kr 50 medlemmer
Medlemsskap kr 100
Året er 1936. Stedet, en idyllisk, russisk ferielandsby der partiets kunstnere kan nyte en fortjent sommerferie. Blant innbyggerne er revolusjonshelten Sergej Petrovitsj – spilt av regissøren Mikhalkov selv – hans kone Marusja og deres seks år gamle datter Nadja – spilt av Mikhalkovs egen datter. Sergej er en offiser alle respekterer og elsker. Til denne idyllen kommer Mitsjka, som opprinnelig stammer fra den gamle overklassen. For ti år siden var han Marusjas ungdomskjæreste, nå jobber han for det hemmelige politiet.
I huset bor også Marusjas besteforeldre, tanter og andre mer perifere familiemedlemmer, som på grunn av Marusjas giftemål med revolusjonshelten Sergej kan opprettholde sin borgerlige livsstil. Etter Mitsjkas ankomst fødes imidlertid en snikende følelse av at Marusjas familie bare tolererer Sergej på grunn av hans priviligerte stilling i det nye systemet. Mitsjka underholder med sitt pianospill, sitt vinnende vesen og sine fascinerende historier. Særlig lar Nadja seg sjarmere, samtidig som hun likevel trives best hos sin alltid godslige far.
Brent av solen viser oss et nostalgisk bilde av et Sovjetunionen som en gang var; en tragisk kollisjon mellom et varmt og frodig folk og et blodig og kynisk system. Den er ingen sørgefortelling om hvordan det kommunistiske styret ødela for de gjennomsnittlige innbyggerne i det tidligere Sovjetunionen, men snarere en fortelling om hvordan systemet påvirket livet deres. Den forteller om russernes snikende frykt, hvordan de lærte å leve med den, og hvordan de tok hensyn til den i alle livets aspekter og beslutninger.
Brent av solen er også et klassisk trekant- og pasjonsdrama mellom to menn og en kvinne. Som den russiske romantradisjonen er filmen stor, rik og mektig. Ved hjelp av sin fortelleteknikk, der han skjuler menneskenes motiv og reaksjoner, oppnår Mikhalkov en spenning og stemning vi kjenner igjen blant annet fra hans Sorte øyne (1987).
olep
