Utenrikskorrespondenten var Hitchcocks andre film etter at han inntok Hollywood. Hans første var braksuksessen Rebecca, laget samme år. Faktisk både tapte og vant Hitchcock for og over seg selv under Oscar-utdelingen i 1941, da Rebecca fikk prisen for beste film i kamp med blant andre Utenrikskorrespondenten. Til sammen ble disse to filmene nomiert til hele 17 Oscar-statuetter. Det er altså 17 nominasjoner til Hitchcock-regisserte filmer – i ett og samme år. Likevel følte ikke Hitchcock at Rebecca var helt og holdent hans film. Den mektige produsenten David O. Selznick holdt et skarpt øye med innspillingen, og resultatet ble en film som var like mye hans visjon av fortellingen som Hitchcocks.
Det er dermed Utenrikskorrespondenten som markerer Hitchcocks egentlige komme i Hollywood. Her ser vi kvintessensen av Hitchcock, til tross for at man trenger to hender for å telle alle manusforfatterne som var involvert i prosjektet: flere spektakulære sekvenser, blant annet i en vindmølle; en fortelling som vrir og snur seg hele tiden; intriger av både personlig og internasjonal karakter; og den gjennomsnittlige fyren som kastes ut i de farligste situasjoner.
Filmens premiss er at redaktøren av New York Globe er bekymret for Hitlers voksende makt og krisen i Europa. Han er også forbannet på at drevne utenrikskorrespondenter ikke klarer å få svar på om krigen vil starte og eventuelt når. Johnny er en tøffing av en krimreporter og blir satt på saken. Redaktørens håp er at han skal gjøre det bedre enn de feterte korrespondentene. På sitt første oppdrag i Europa treffer han Carol, datteren til lederen av The Universal Peace Party, og bingo, vi har en romantisk forbindelse.
«Et propagandistisk mesterverk, en førsteklasses produksjon som uten tvil vil gjøre et visst inntrykk på de store massene i fiendtlige land». Sitatet omhandler Utenrikskorrespondenten og er ingen ringere enn Joseph Goebbels sitt. Man skal huske på at da filmen ble laget hadde krigen nettopp startet, og den ble lansert bare uker etter at bombene hadde begynt å falle over London. I USA var det fremdeles sterk interesse for ikke å ha noe med krigen å gjøre, så også i Hollywood. Med en sluttscene som ble lagt til i siste liten går filmen svært langt i å oppfordre til handling fra amerikanernes side, og slik sett er filmen en allegori over amerikansk utenrikspolitikk anno 1940.
sw
