Feber er den siste filmen i Antonionis trilogi, med Eventyret og Natten som sterke forløpere. Antonioni har her rendyrket sin form enda mer, og filmen er bygget opp med streng økonomi og visuell askese.
Gjennom serier av mesterlig komponerte tablåer peker Antonioni på tomheten bak den borgerlige fasaden til de nyrike i Roma, og antyder at det ligger en form for kjedsomhet og rastløshet til grunn for den moderne, urbane likegyldigheten som preger disse menneskene. «Der nede tenker de kanskje mindre på lykken,» sier Vittoria i Feber som svar på naboen Martas lengsel tilbake til familiegodset i Kenya. «Her er alt så vanskelig. Kjærligheten også.» Feber er en film om kjærlighetens negasjon og om den uoverskridelige ensomheten.
Vittoria har nettopp forlatt sin mann, og virker i det hele tatt trett av kjærlighet. Hun innleder likevel et forhold til børsmegleren Piero, som hun første gang snakker med under et minutts stillhet for en avdød kollega på Romas støyende børs. Piero og Vittoria har ikke så mye til felles, men holder likevel forholdet i live, like mye for forførelsens egen skyld som for noe annet.
Man ser ikke en film av Antonioni for den ytre handlingens skyld – den er det rett og slett for lite av til å være særlig interessant. Mer fascinerende er det å se og høre måten han skildrer den moderne verden på gjennom gjengivelsen av følelser, arkitektur, kaos, kjedsomhet, stillhet og kommunikasjonssvikt. Han er berømt og beryktet for stillstanden i sine filmer, men hvis man tørster etter annet enn biljakter og skuddvekslinger, er det fantastisk mye som faktisk skjer i Antonionis tilsynelatende begivenhetsløse univers.
Jan Langlo(CiO)/red.
