Cinemateket USF
Onsdag 8. oktober kl. 21.00
Søndag 12. oktober kl. 19.00
Billettsalg ved inngangen like før visning
Kr 80 ordinær
Kr 40 for medlemmer
Medlemsskap kr 100
Selv i sin første spillefilm finner vi igjen alle Andrej Tarkovskijs varemerker. Hans stillferdige poesi, som gjennomsyrer alt fra billedkomposisjon til skuespill. Hans mesterlige måte å hente ut de indre ressurser hos sine skuespillere, slik at selv et krigsdrama som Ivans barndom blir befolket av mennesker, ikke stereotyper. Karakterenes indre liv er like viktig som det ytre, drømmer og minner blir visualisert og bidrar til en løs narrativ struktur. Det er her, i sprekkene mellom fortellingen og handlingen, at de abstrakte ideene finner sin plass. Det spesifikke må vike plassen for større tolkninger – er Ivan, med sin stjålne barndom kun et bilde på alle barn som ble krigens ofre?
Ivans barndom ble belønnet med Gulløven under filmfestivalen i Venezia i 1962. Den samlede italienske venstrepressen reagerte derimot surt med innvendinger mot filmens formalistiske uttrykk. Tarkovskij hadde fordervet en ellers vesentlig film om krigens grufulle virkninger i Sovjetunionen med uvedkommende poetiske og sentimentale virkemidler, mente man. Jean-Paul Sartre var blant dem som engasjerte seg i den påfølgende debatten, der han forsvarte regissøren: «Men Tarkovskij er 28 år gammel, og dere kan være helt overbevist om at han er ganske ukjent med vestlig film. Hans kultur er grunnleggende og med nødvendighet sovjetisk.»
Kjell Runar Jenssen (CiO)/red.
