Christoph Waltz, mannen som gjorde et slik uutslettelig inntrykk i Inglourious Basterds (2009) og stjal scener i Django Unchained (2012), spiller Qohen Leth, en lettere nevrotisk arbeider hvis liv nesten utelukkende består i å knuse tall for arbeidsgiveren Mancom. Hans eksemplariske arbeidsegenskaper har gitt ham muligheten til å jobbe hjemmefra, selv om det strengt tatt er å ta for hardt i å kalle det brannskadde, rottebefengte kapellet han fikk kjøpt billig for et hjem. En dag gir Management, i Matt Damons skikkelse, ham et nytt oppdrag. Han settes til å løse The Zero Theorem, en ligning som, hvis den kan løses, skal bevise at summen av alt er lik null og at tilværelsen dermed, når alt kommer til alt, er meningsløs. Det er en bunnløst meningsløs oppgave, men også en som bringer Qohen ned i en spiral av både forvirring og frigjøring etter hvert som han oppdager Managements skjulte agenda bak oppdraget. I mellomtiden er hans livshåp en telefonsamtale han venter på som skal forandre hans liv.
Terry Gilliam er det nærmeste man kommer en Hollywood-utstøtt regissør for tiden. Han har noen solide flopper på samvittigheten, og slikt skremmer Hollywood mer enn noe annet. Men det ingen kan ta fra ham er at han er en av svært få Hollywood-regissører som alltid har stått beinhardt på sine vidunderlig skrudde visjoner, hvor han favner vidt i sine vilt eksistensielle historier. Fra hans animasjoner i de tidlige Monty Python-årene, til Meningen med livet (1983) og til Brazil og 12 Monkeys synes han å være i sitt ess når han i en ramme av science fiction får grave i spørsmål om identitet og menneskets plass i storkapitalen og overvåkingsamfunnets tidsalder. Og slik sett er vel The Zero Theorem både lovende og passende.
sw
